Syng;
Den ene strengen på lyren min har røket. Nå er det fem uker siden det skjedde: Samme natt som vi hadde møllen i leiligheten. Det er ikke møllen som har røket strengen, sier C, han jeg elsker. Jeg er usikker på om han har rett. Morgenen etter satt den på dørhåndtaket til terrassedøren. Jeg stirret på den mens jeg drakk kaffe. C slapp den ut.
I teorien er det vel sånn at en 7-strenget lyre med en røket streng fortsatt er en lyre, en 6-strenget. Men jeg får meg ikke til å spille. I stedet hører jeg på «Garden Song» av Phoebe Bridgers og tenker på Sapfo.
and when I find you, you touch my leg
and I insist
but I wake up
before we do it
Noe med hvordan hun trekker pusten etter ‘I insist’ minner meg om Sapfo. Minner meg, skriver jeg, jeg vet jo det er feil, men jeg klarer ikke vike. Det minner meg – som i introduksjonen til gjendiktningen «If Not, Winter» der Anne Carson skriver
at the inside edge where her words go missing, a sort of antipoem that condenses everything you ever wanted her to write –
Det er sånn det er. Minne er hva jeg begjærer.
D
Jeg har vært forelsket flere ganger enn jeg kan telle på fingrene, ugjengjeldt. Til gjengjeld har flere enn jeg kan telle på fingrene vært like ugjengjeldt forelsket i meg. Symmetri finnes, men ikke alltid til trøst.
Da jeg var fjorten fant jeg A. Hun bodde midt i USA et sted, og sendte meg e-poster midt på natten. I en drøm hun beskrev til meg var hun alene i et forlatt hus en tåkete morgen. Jeg hadde kommet bakfra og lagt hendene over øynene hennes.
you said ‘guess who’ with a thick/pretty accent.
Jeg var ikke forelsket i A, og A var ikke forelsket i meg. Men akkurat den ordparingen, ‘thick/pretty’, forfulgte meg en stund. Jeg leste eposten mange ganger. Skrev den i dagboken min. Forestilte meg munnen hennes som sa det, leppene og tungen, spyttet hun måtte suge tilbake fra tennene, en hard ‘k’, som et klikk.
På den tiden vi skrev til hverandre hadde A akkurat innledet et hemmelig forhold til bestevenninnen sin. Hemmelig fordi bestevenninnen hadde en annen kjæreste samtidig. A skrev til meg hver natt i to uker, så sluttet hun. I den siste eposten skriver hun at foreldrene har funnet kontoen hennes.
E
Jeg er tretti år før jeg opplever våren første gang. Selv mens jeg skriver dette vet jeg ikke sikkert at påstanden er sann.
Hva om våren alltid følges av hukommelsestap?
not one girl I think
who looks on the light of the sun
will ever
have wisdom
like this
Den høye valmuen i april ble feiret av meg og humlene, så ble jeg gående og bandasjere den i mai og juni. Hver morgen lå nye knekte stilker på bakken. Nå finnes storkenebben, og biene, de jobber fortsatt. I år har jeg lært navnene på trærne. Nesten alle blomstrer. I september, når varmen avtar, skinner sola først sterkere. Sterkt nok til å få tingene i huset mitt til å skinne, usedvanlig. Støv, smuler, døde fluer. Jeg tenker ikke: I dag er det lyst. Jeg tenker: Der er du. Snart skal du dra.
F
De første dikterne jeg hørte var popsangere.
Et år ga venninnen min meg to CD-er.
CD 1: Fordi jeg elsker deg.
CD 2: Fordi du elsker meg.
Vi ga hverandre veldig overdådige gaver på den tiden. Det gjorde det ikke mindre virkningsfullt. Alle vennene våre spilte i band. Jeg ville synge, men jeg sa det ikke til noen. Jeg trodde stemmen min var ødelagt etter for mange år i barneteater. Dette var noe moren min hadde sagt, og jeg hadde enda ikke lært meg å mistro maksimene hennes.
I can’t open my mouth and forget how to talk
Jeg husker jeg prøvde. Jeg satt på gulvet i barndomshjemmet til ekskjæresten min og trykket blyanten mot en tynn skriveblokk mens han improviserte små melodier på melodica. Jeg presset blyanten så hardt mot blokken at det gikk hull på papiret, men stemmen min låt ikke. Ord hadde skremt meg. Så jeg begynte å skrive.
G
Jeg er alene hjemme. C har dratt til fjellet for å jobbe. En stor demning har akkurat blitt renovert, og nå skal landskapet tilbakestilles til sånn det så ut for to år siden, før arbeidet begynte. Etter planen skal han enten være borte i seks uker, eller til det begynner å snø.
Det var en stund da jeg var forelsket i C, men han ennå ikke var det i meg. C nekter plent for at denne perioden har eksistert, men jeg husker det godt. Det var vanskelig å få oppmerksomheten hans. Jeg sang til telefonen for å få ham til å ringe meg. Som regel gikk det ikke, men noen ganger virket det.
If I could give you the moon
I would give you the moon
C ringer.
Stemmen hans låter som det den er, langt unna. Arbeidet går bra. Snart skal de legge ut torvene. Torvene er de store oppskårne stykkene av det som var bakken for to år siden. I dag har C vært i hvelvet og sett på torvstykkene. Jeg innbiller meg at det er ordet han bruker, hvelvet, men jeg hører ham dårlig. I løpet av årene med lagring har flere av plantene selvsådd over på andre lag. Særlig myrullen sier C at har spredd seg, fra myrtorvene over til torva som skal ligge i høyden, der det er tørrere, der den ikke hører hjemme.
Vi legger på. Jeg setter meg ned for å skrive, men jeg klarer ikke tenke på annet enn myrullen som har sådd, nå også i meg. Jeg er full av den, får den ikke ut av hodet.
A
Det er en annen A som får meg til å synge. Ikke ta livet så alvorlig, sier hun. Jeg har lest to sider Hegel. A begynner å synge, og fordi jeg vil være som henne, synger jeg med.
Vi flytter en dobbeltseng inn på et vindusgalleri og låser oss inne. Syv dager ligger vi i sengen og synger kjærlighetssanger til forbipasserende.
En kveld kommer en flokk med mennesker og stiller seg i halvsirkel foran vinduet. A ser på meg og signaliserer at jeg skal skru på mikrofonene. Jeg reiser meg fra sengen for å skru på anlegget. En av personene banker hardt på vinduet og rister på hodet. Først blir jeg fornærmet, men så ser jeg at skikkelsen sier noe. Det er vanskelig å høre gjennom glasset. Hva er det, spør A. De skal synge for oss, sier jeg.
C
I hvert fall to menn – de jeg kjenner til, har begge navn som begynner på A – har sammenlignet hjernen med en voksklump.
Med samme logikk kan minner tenkes som avtrykk av de ting som presser på hjernen, eller som hjernen selv presser seg mot.
Eros shook my
mind like a mountain wind falling on oak trees
D (røket)
yes! radiant lyre speak to me
become a voice
Så sint du er, sier C. Han avbryter meg midt i en setning. Telefonen er varm mot øret. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har snakket. Ute er det mørkt. Jeg er sint. På anleggsarbeidet, støyen fra det, hvordan det drar i og avgrenser meg, særlig nå, når jeg er så mye hjemme.
I dag ville jeg stemme lyren, men det gikk ikke. Duringen fra anleggsmaskinene forvirrer programvaren jeg bruker. Maskinene vibrerer i G fra syv om morgenen til syv om kvelden.
C spør om det er stille nå.
Ja, sier jeg.
Sitatliste:
Utdrag fra «Garden song» av Phoebe Bridgers, fra albumet Punisher (2020)
Utdrag fra introduksjonen til «If Not, Winter» Sapfo gjendiktet av Anne Carson (2003)
Utdrag, fragment 56, hentet fra «If Not, Winter» Sapfo gjendiktet av Anne Carson (2003)
Utdrag fra «Punisher» av Phoebe Bridgers, fra albumet Punisher (2020)
Utdrag fra «Moon song» av Phoebe Bridgers, fra albumet Punisher (2020)
Utdrag, fragment 47, hentet fra «If Not, Winter» Sapfo gjendiktet av Anne Carson (2003)
Utdrag, fragment 118, hentet fra «If Not, Winter» Sapfo gjendiktet av Anne Carson (2003)
Tittelen er forfatterens egen oversettelse av en strofe fra «Punisher» av Phoebe Bridgers, fra albumet Punisher (2020)
Tegning: Miriam Myrstad: Nattdikt (det kommer rare lyder fra kjøkkenet). Tusj og akryl, 2018.
