Jeg har lenge tenkt at jeg skal gjenlese hele forfatterskapet til Pedro Carmona-Alvarez. Det er inspirert av at jeg hører på skiver jeg liker igjen og igjen, og ser filmer og tv-serier jeg liker igjen og igjen. Men bøker gjenleser jeg sjelden. Det er jo så mye annet der ute i verden som må oppdages! Og bøker tar tid. Men det gjør jo alt det andre vi fyller liva våre med også. Alt tar tid.
Så i år gjorde jeg alvor av det og begynte på begynnelsen, med «Helter» fra 1997. Jeg har alltid vært litt redd for dikt, men allikevel har jeg lest alle Pedros dikt. Gjensynet med «Helter» var både som jeg huska det, og annerledes. Jeg husker at jeg leste «Helter» i 20-åra, sikkert ti år etter at den utkom. Jeg leste den på Deichmanske bibliotek og jeg skjønte den ikke, men det er jo fordi jeg leter etter en sammenheng, et narrativ. Dikt har ikke alltid en sammenheng, eller rettere sagt: dikt har ikke alltid et narrativ jeg forstår eller ser, men det betyr ikke at det ikke er der. Dette blir abstrakt, men jeg håper du, som jeg, henger med. For jeg henger med i dikta til Pedro selv om jeg ikke forstår dem. Så hva er det i lesinga mi av Pedros dikt som hele tida får meg til å ville henge med, selv når jeg ikke forstår det? Det er setninger som denne: «Denne gangen ligner det en begynnelse.» Jeg husker at jeg leste den rundt 2007 og tenkte: wow. Jeg husker at jeg leste den for to uker sida nå og tenkte: wow.
Å lese bøkene til Pedro Carmona-Alvarez handler for meg like mye om alt som skjer utenfor teksten, som i den. Å gjenlese bøkene til Pedro Carmona-Alvarez handler om å huske den jeg var da jeg leste dem sist, og å kjenne på hvem jeg er når jeg leser dem nå.
Å gjenlese «Clown town» fra 2002, som jeg kanskje leste i 2006, kanskje på et fly, jeg innbiller meg at jeg leste den på et fly, men jeg husker ikke helt, hukommelsen min spiller meg kanskje et puss, som hukommelser kan gjøre, det er faktisk det de er best på, var å finne igjen setninga «en dag skal jeg si unnskyld på ordentlig» og huske at selv om jeg heller ikke kunne si at jeg skjønte alle dikta, at jeg kunne si hva alle handla om, så kunne jeg kjenne den setninga i hele meg og huske den for alltid, selv om jeg huska den feil, for jeg trodde det var «en gang skal jeg si unnskyld på ordentlig» og ikke en dag, men det går kanskje for det samme, eller kanskje ikke.
Å gjenlese bøkene til Pedro Carmona-Alvarez handler om å finne igjen ting jeg har glemt, og finne nye ting jeg bare kan se nå som jeg har blitt eldre enn jeg var da jeg leste dem første gang. Jeg er fortsatt redd for å lese dikt, eller – jeg er ikke redd for å lese dem, men jeg er redd for å ikke forstå dem. Jeg kan ikke svare på hva dikta til Pedro betyr, men jeg kan si at jeg sikkert kommer til å fortsette å lese ham til jeg dør, enten jeg forstår ham eller ei. Finne nye setninger jeg ikke husker at jeg har lest, eller gamle setninger om igjen, de bare vokser og vokser, mens tida går – «den gjennomsiktige tiden / som ligger helt stille / ved siden av deg, som en doven bikkje» (fra «Prinsens gate», 2004, lest første gang rundt 2007 – på nytt i går kveld).
