Frank O’Hara skrev ofte diktene sine i forbifarten; på ferga til Staten Island, mellom arbeidsoppgavene som kurator for Museum of Modern Art, i lunsjpausene sine. Lunch Poems er dikt om det umiddelbare: om å ta taxi, om å kjenne vinden i ansiktet en vårdag, om å være forelska. Dikt som ble skrevet i forbifarten, passer også til å leses på samme måte. Lunch Poems er en samling som passer ypperlig til å plukke opp når det går trått på hjemmekontoret, eller når høsten presser på utenfor vinduene og man må bli minnet på at artige ting fortsatt finnes.
For det er humor jeg først og fremst forbinder med O’Haras poesi. Han drar paralleller mellom ting som ikke nødvendigvis har en sammenheng ved første øyekast, som å være «naked as a tablecloth» (‘Music’), hvor sidestillingen likevel åpner opp for både trekking på smilebåndet og ny måter å se på. Den andre tingen O’Hara får meg til å tenke på, er kjærlighet. Og ikke bare romantisk kjærlighet, men kjærlighet til byen, venner, kunst, hverdagen. Ingenting er for lite til å bety noe i O’Haras dikt, han er egalitær og viser samme lyriske respekt for askebegre som for Allen Ginsberg.
Flere av diktene i Lunch Poems vil være kjente for alle som har oppholdt seg på Tumblr. Det er noe med ledigheten de er skrevet med som gjør dem lett tilgjengelige for alle, uavhengig av utdannelse og poetisk fintfølelse. Linjer som disse fra ‘Steps’: «oh god it’s wonderful/to get out of bed/and drink too much coffee/and smoke too many cigarettes/and love you so much», er kanskje klisjéfylte – men man kan også velge å ta dem for akkurat det de er: en kjærlighetserklæring som er lett å forstå og enkel å sette pris på. Lunch Poems er en tilgjengelig samling, selv om noen av referansene kan kreve litt, kan man like gjerne bare hygge seg med rytmene og skildringene og få en helhetlig poetisk opplevelse.
Et av de mer berømte diktene fra samlingen, ‘The Day Lady Died’, rommer mye av det beste med Lunch Poems. Diktet begynner, konstaterende og oppsummerende:
It is 12:20 in New York a Friday
three days after Bastille day, yes
it is 1959 and I go get a shoeshine
because I will get off the 4:19 in Easthampton
at 7:15 and then go straight to dinner
and I don’t know the people who will feed me
Det er hverdagslig, det er rytmisk, med enkle grep er atmosfæren til å ta og føle på. Leseren følger O’Hara gjennom dagens ærend: han kjøper en lyrikksamling til seg selv, han kjøper en bok av Verlaine til venninnen Patsy, og så – etter han har kjøpt en flaske Strega til Mike – skjer det:
then I go back where I came from to 6th Avenue
and the tobacconist in the Ziegfeld Theatre and
casually ask for a carton of Gauloises and a carton
of Picayunes, and a NEW YORK POST with her face on it
and I am sweating a lot by now and thinking of
leaning on the john door in the 5 SPOT
while she whispered a song along the keyboard
to Mal Waldron and everyone and I stopped breathing
Billie Holiday er død. O’Hara og leseren finner det ut på en nøktern måte – ansiktet hennes er på forsiden av New York Post. Døden kommer brasende inn i hverdagen, som den som oftest gjør, men O’Hara fortsetter i den samme tonen som han fastslo klokkeslett og dato med tidligere. Likevel er det noe ømt og varsomt over diktets siste verselinjer, leseren blir straks med tilbake til 5 SPOT, hvor O’Hara lente seg mot dodøra, Holiday hviskesang, og ‘everyone and I stoppedbreathing’. Det er en subtil hyllest fanget i et hverdagslig glimt av sorg, og det er nesten så ens egen pust også setter seg litt fast i halsen. Det er dette møtet mellom de helt små og store tingene, som er noe av det fineste ved O’Haras poesi.
For selv om diktene hans er både morsomme og hverdagslige, lurer det ofte et alvor i bunnen. Det er mange drittleiligheter (ikke et nytt fenomen!), møter som ikke blir noe av, en følelse av å ikke helt finne seg til rette. Som i ‘Adieu to Norman, Bon Jour to Joan and Jean-Paul’:
and Allen is back and talking about god a lot
and Peter is back not talking very much
and Joe has a cold and is not coming to Kenneth’s
although he is coming to lunch with Norman
I suspect he is making a distinction
well, who isn’t
well, who isn’t
I wish I were reeling around Paris
instead of reeling around New York
I wish I weren’t reeling at all
Dette er universelle følelser – hvem kan ikke kjenne seg igjen i å tenke at det er byen det er noe galt med, aldri en selv? Men siden dette er Frank O’Hara, finnes det håp:
the only thing to do is simply continue
is that simple
yes, it is simple because it is the only thing to do
can you do it
can you do it
yes, you can because it is the only thing to do
yes, you can because it is the only thing to do
[…]
and surely we shall not continue to be unhappy
we shall be happy
but we shall continue to be ourselves everything continues to be possible
René Char, Pierre Reverdy, Samuel Beckett it is possible isn’t it
Når selv New York og vennene hans føles håpløse, vender O’Hara seg til poetene som har vist at ting har vært mulige før, han sier til seg selv at å fortsette er den eneste veien fram. Det er en teknikk jeg har tatt i bruk selv når ting føles dust. Da vender jeg meg til en av de beste diktsamlingene jeg vet om, som handler om neonskilt, håp og kjærlighet, og spør: everything continues to be possible / Frank O’Hara it is possible isn’t it?
