x

Jeg er ikke redd for styrtregn

Tørre somre

Det er like mye min feil

jeg tar det imot, med åpne armer møter jeg styrtregn
Jeg har oppgitt min sanne kropp
For lenge siden

Da jeg ble gjort til noe jeg ikke kan stå opp for

under det eneste, mulige

De små, feminine bevegelsene, hendene mine
kroppsholdningen

Barnlighet ble erstattet av tyngde, en mannetung fremtid

Tennene mine prøvde å komme seg ut av kroppen, ikke bare melketennene, men alle sammen

T-ungen, er helt alene, tungen min, gjør tragiske forsøk

Full av forakt er den ubrukelig, som et minne om snøfall over Stockholm, og en intens kjærlighet som aldri egentlig ble følt

Siden relativt unaturlige sammenhenger, ligger såpass naturlig for min menneskelige hjerne
Så kan jeg like gjerne gjøre koblingen, mellom, og med, mitt narsissistiske ego mellom, og med, at kroppen ble ødelagt

Og at hele verden er det

En art, en art (tall, masse, og tap)

Hadde kroppene våre vært frie

Varmblodige arter lider under det kaldblodige reaksjonsmønster

Tørre somre, skader ikke meg

Styrtregn på styrtregn

Vind og varme vintre

Det er bare ord bakerst på tunga mi, og alt skal bare begynne
Jeg tror ikke på meg selv

Jeg kan umulig tro på meg selv

Enn så lenge
Jeg ikke har et språk jeg forstår

For språket er udugelig – og ingen av oss utfordrer språket, vi
Ingen, av oss

Begynner

På den egentlige oppgaven

vi faller ned i

Det hverdagslige

Ikke at det gjør noen forskjell uansett hvilken vei jeg våkner

Vi er alle enige om at diktene mine ikke skal redde verden, jeg mener forandre den

Dødsbegrepet er uthult, og det er fritt
på den måten at kun anarki fører, fører til død

Og, dette landet er ikke fritt, det er regulert, og regulert og levende, ikke dødt

eller
Samtalen er i dag, død

Og om natten når meitemarkene i hjertet mitt prøver å gjøre noe

Og barnet våkner helt, alene

våkner, helt alene