Min måte å håndtere koronalivet på var å bestille over 100 bøker på nett. Plutselig fikk jeg hele studielånet på en gang, samtidig som alle planer for resten av livet forsvant sammen med alt av rasjonell tenkning. Å gå til postkassen klokken 12:20 hver dag var det eneste holdepunktet i livet mitt i flere uker.
The Penguin Book of the Prose Poem er en av bøkene jeg kjøpte, hentet og leste mens jeg var i isolasjon. Alt som skjedde hos meg, i verden og i nyhetsbildet, preget lesingen av boken og opplevelsen av den. Det er ikke så enkelt å skille mellom litteratur og situasjon, lesing og omstendigheter. Livet man lever blandes med litteraturen man leser.
Jeg skulle ikke skrive om korona i denne spalten. Det er den overhengende virkeligheten vi befinner oss i, og ikke noe man trenger å bli påminnet i enda et medium. I tillegg ville jeg at boken skulle få tale for seg selv, som en selvstendig opplevelse, adskilt fra tiden jeg befant meg i mens jeg leste den. Jeg skal ikke skrive om korona, tenkte jeg, åpnet boken på måfå, og havnet rett i Katherine Mansfields «Pulmonary Tuberculosis»
The man in the room next to mine has the same complaint as I. When I wake in the night I hear him turning. And then he coughs. And I cough. After a silence I cough. And he coughs again. This goes on for a long time. Until I feel we are like two roosters calling to each other at false dawn. From far-away hidden farms.
Ha-ha, skjebnens ironi. Hele samfunnet sitter på rommene sine, håper på å ikke få hoste, kommuniserer gjennom små skjermer, og Katherine Mansfield tar tempen på det hele. Det blir for dumt. Hvis jeg ikke skal skrive om korona, må jeg nesten droppe henne. Så jeg blar om til en ny side og havner på Esther Jansmans «Though (1) », en nesten overtydelig parallell til hvor brått det kom, og hvor sårbare vi er.
(…) Then you watch how rain drips down the windowpane. You try to remember the drops. ‘Now, now, now’, you say, but the drops fall too quickly; their now is over as soon as you pronounce it.
The drops are people, you think. When they are at the top they are young; at the bottom they are old. You look at the drops just above the window sill. Poor drops. Do they realise that they will die? (…)
Vi lever i isolasjon. Det er et nytt, om enn midlertidig, liv. Vi holder fast til de holdepunktene vi har, eller kanskje vi lar alle rutiner fyke. Det føles meningsløst at det mest meningsfulle vi som ikke er essensielle arbeidere kan gjøre er ingenting. Vi tilpasser oss. Ron Padgetts «Prose Poem» handler om en hjørnestein i selvisoleringslivet; rutinemessig kaffi og innskytelser som ”burde jeg kanskje begynne å meditere?”
The morning coffee. I’m not sure why I drink it. Maybe it’s the ritual of the cup, the spoon, the hot water, the milk, and the little heap of brown grit, the way they come together to form a nail I can hang the day on. It’s something to do between being asleep and being awake. Surely there’s something better to do, though, than to drink a cup of instant coffee. Such as meditate? About what? About having a cup of coffee. (…)
Vi går igjennom flere stadier. Panikk, apati, nye hobbyer, internettshopping, rydding, baking… Og ikke minst trangen til å ikke gidde mer, å komme seg ut når vi kunne ha holdt oss hjemme, ta en halvfull buss til marka og kjøpe dyrt friluftsutstyr, hva som helst, bare det er vekke fra firkanten vi har oppholdt oss i litt for lenge. Frank O’Haras «Meditations in an Emergency» resonnerer med den trangen.
(…) I’ve got to get out of here. I choose a piece of shawl and my dirtiest suntans. I’ll be back, I’ll re-emerge, defeated, from the valley; you don’t want me to go where you go, so I go where you don’t want me to. It’s only afternoon, there’s a lot ahead. There won’t be any mail downstairs. Turning, I spit in the lock and the knob turns.
Noen bestiller bananhengekøye, andre venter utålmodig på at Cutters skal åpne igjen. Og noen av klarer ikke å motstå trangen til å klippe lugg med kjøkkensaksen. (Selv holdt jeg ut fem uker før jeg bare måtte gjøre noe rart med håret.) Men så leser jeg Shuntarō Tanikawas «Scissors», og kjenner på fellesskapet.
This thing lying on the desk is now being seen by my eyes. I could pick it up this moment. I could cut out a human figure with it. I might even cut off all my hair. Though it’s understood that murder is out of the question. (…)
Jeg skulle ikke skrive om korona, for The Penguin Book of the Prose Poem handler ikke om korona. Det er en samling prosadikt fra 175 land og over 150 år, samlet av Jeremy Noel-Tod. Boken har som mål å vise bredden og historien til denne eksperimentelle, ofte oversette, sjangeren, om man i det hele tatt kan kalle det en sjanger. Det første prosadiktet «Haarlem» av Aloysius Bertrand er skrevet i 1842, det siste prosadiktet «The End of Days» av Golan Haji er skrevet i 2017. Diktene er ikke skrevet ut ifra vår akutte samtid, de trenger heller ikke være skrevet i vårt århundre eller vår verdensdel. Gertrude Stein skrev ”what is poetry and if you know what poetry is what is prose”. Jeg vet verken hva poetry eller prose er, men jeg vet at når en samling dikt føles som de er skrevet for deg, i livet ditt akkurat nå, i livssituasjonen din i en krise vi ikke så komme, så er det dikt som allerede har bestått tidens tann. Og jeg lurer på hvilke dikt jeg vil feste meg ved, og hvilken mening jeg vil tilegne dem, når jeg leser The Penguin Book of the Prose på nytt i et annet stadium av livet. Forhåpentligvis vil diktene da resonnere like sterkt til et liv som inneholder mer enn underoverskriftene i Amy Lowells «Spring Day»
Bath
Breakfast Table
Walk
Midday and Afternoon
Night and Sleep
