Vi anbefaler å snu mobilen horisontalt når du leser dette diktet.
min kjæreste venn jeg skriver et brev
jeg sier deg jeg lå på vakt vidvåken i et pust
en drøm mellom stjerner
ansiktet spraket cellofan tinnfolie
lynnedslag tørt bjørkeris og jorda en isbit
øyet planeten dratt
mot sola
og så våknet jeg igjen
ør av sang øm fri
men ikke der jeg hadde lagt meg
jeg sier deg jeg våknet overalt
på alle steder i verden bortsett fra i Oslo
for det var der jeg lå
kroppen var ensom og kald
og jeg sier deg den våknet ikke
når dere ropte
min kjæreste venn jeg kom ikke tilbake
og navnet du ga meg hørte jeg aldri mer
jeg ble liggende og dagslyset jaktet på meg
og dere ristet i meg og ropte og lokket
i en skog av søvn i en elv av blod
og lokket med en sluk av gull
en nyoppredd seng en kjølig vind
fra et vindu på gløtt og jeg visste
at det ikke var lov å våkne hos dere
jeg skulle bli her
hvor jeg har blitt skapt som gunvor hofmo
at det ikke var jeg som hadde gitt meg liv
jeg hadde fått det av en annen fattigere skaper
en liten liten gud nesten glemt
som kikket på meg som månen ser på jorda
en vinternatt og jeg sier dere det var en tynn gud
som ikke kunne betale for seg en stakkars gud
som laget et menneske som betaling
og mennesket kunne lide og kjefte
men ikke lage seg mat og jeg lærte meg å sulte
og å se som gud det var bare å føle seg
menneskelig forlatt og menneskelig
maktesløs så menneskelig nederst
på en seng av hodeskaller og knekte sverd
og så vrenge den følelsen
og jeg gikk gjennom onde fjell jeg kunne vært død
lungene var tomme som stengte danseskoler
hjertet dypfryst og jeg så opp på takbuene i drømmen
og så gjellene til en stor fisk blodrøde taggete kronblad-vinger
blafrende for hvert innpust og så vrengte jeg den følelsen
og fikk allmektig se denne utsiden der dere bor
og så våknet jeg med disse tunge skapte hendene
som døde trær på bunnen av en sjø
der den første gunvor hofmo går ut på trappen
og slutter å skrive og den andre gunvor hofmo
blir værende i leiligheten men slutter å sove
og synes synd på gud med sin tomme tallerken
og lar seg bli skapt og så vrenger jeg skapelsen
og nå bor jeg her hvor dere bor nå synger jeg
i et tre på morgenkvisten
for den første gunvor hofmo har sovnet
i den ene vektskålen og den andre gunvor hofmo
holder seg våken i den andre vektskålen
og vekten er drømmen og løsner forsiktig synet
fra øyet talen fra tungen blodet fra hjernen
og sier
slutt og skriv drøm kroppen på nytt
med munnen åpen øynene åpne
og så vrenger jeg øynene og dør
og så vrenger jeg hele døden og jeg sier dere
nå er jeg her nærmere kan jeg ikke komme
å bli født
jeg var så nær skrikene til de fortapte
jeg var så nær den tørre lyden av skriften
som drysset ned i bøker av solvarm sand
og der drømte blikket mitt at det kunne se
gjennom muren og der så jeg den tredje gunvor hofmo
søster slange soloppgang den store elva
sett fra et fly en dansende streng av flytende gull
og pluto som danser rundt neptun
som en sokk glemt i en strømpebukse
hjerter blir dratt i av stjerner måner
jeg stakk hånden ned i min egen baneresonans
i elven ned i ropene til de fortapte
jeg stakk hånden ned i en annen virkelighet
min egen omløpstid og den var kjølig under
en hinne av sølv og sjelen som bodde der
en trojansk satelitt en salamander
og salamanderen hadde en sang en tråd av tinn
fattigmanns sølv tomhendte møll
sulten på lys sulten på tyngdekraft fire fingre
og hale seks bein og vinger du summende sanger
beina er smale åtte bein og huset ditt vevd
under jorden lungene flagrer i strømmen som tang
du må bo i elven det vevde huset det temte vannet
lære deg å puste i tyngdekraft-temmet vann
sangen din er øde trojansk og sann
en gunvor hofmo sunget med tre tær på hver fot
tårer tåke tråder en sånn gunvor hofmo
som setter spor som sier jeg laget meg selv
frivillig eller jeg gikk med på å bli skapt
mens stjernene kastet seg mot jorda
som bølgene bølgene jeg sier dere
jeg møtte den sjette gunvor hofmo
et bål som snakket hun var ikke nådig
øynene hennes gapte som ferske graver
håret hennes danset som frigitte slaver
jeg sa til henne bli her du er farlig
du behøver å spise før du kan bli født
jeg kan gå istedet
jeg sier dere hjerterota trekkes opp av jorda
den er mørk av vrede og blod
den er lagt på jorda lagt til tørk
den har blitt ofret jeg så min venninne
den eneste ene jeg sier dere
den tredje gunvor hofmo matet den fjerde
og sa kom tilbake og den femte
gunvor hofmo havfruestjernen
måne nummer to hun-kjempen med kobberhud
sa du skal ingen steder darling
og jeg sier dere jeg så min venninne
den eneste ene hun drømte
med øyne laget av knapper hun sov
i klær av løv ei fjern stjerne fiskeøye
i krabbetåke i drømmen sin
i fisketåke og her var hendene hennes et leie
av levende tre og der sov jeg
og laget ordene til denne sangen
jeg har vært flytende våken styrtende
jeg kjenner ikke søvn jeg så min venninne
skumme over den eneste andre våken
og danset for å holde oss våkne og så våknet vi
i hverandre og jeg sier dere dette er virkelig
hva er søvn søvn er dette spøkelset
når det åpner øynene i meg og ser øyne
søvn er å svare på sine egne spørsmål
søvn er virkelig søvn er dom
soning vilkårlig løslatelse
et spøkelse er ikke et menneske
var aldri et menneske et spøkelse
er et sted som føler med et menneske
som er for redd til å kjenne redsel for redd til å sørge
for redd til å tenke det er derfor stedet frykter
sørger og tenker på vegne av dét mennesket
og gjentar frykt sorg og tanker
når dét mennesket ikke lenger kan
et sted er omsorg og omskapelse
for du kan komme tilbake til
et sted derfor har dette stedet skadet seg
og setter på plaster og tar av plaster
gjentar og gjentar dét mennesket gråter
og tørker tårer og tørker tårer
og fortsetter å tørke tårer blør og blør
og klarer ikke å stoppe blødningen
stedet går og går bort til vinduet
og ser ut ber om en hånd for å tørke tårer
ber om fotspor for å komme seg til vinduet
ber om øyne for å gråte stedet vil vitne
stedet vil snakke tyste få hevn
stedet bruker lyden av noen som kommer
bruker lyden av noen som går gulvplankene vil gråte
de lar seg bli gått på stolen vil gråte
den lar seg bli sittet på stedet vil ha hevn
det kan slukke lyset stenge døren
gråte lar seg åpne døren vil skrike
den kan knirke svelle av tårer
og nekte å åpne
når mennesket er fullt og ikke klarer å huske
hva som hendte det er da det skapes et sted
som blør og da får det et navn
og da trampes det opp en sti
og tusen år etter står det en by der
som kjøper og selger
og sulter og feirer
og gråter og jubler
og sender ut røyk
der jeg la igjen følelsene mine
og fødte et spøkelse
at jeg forlot meg selv
for å kunne fortelle dere
at jeg la igjen kroppen min
her hvor dere går
og lot meg skape frivillig
en gang til
som gunvor hofmo
