Første nummer av blekk er ute. Blekk begynte som en koronaidé, men også som et svar på et spørsmål. Helt i begynnelsen av mars, bare dager før alt stengte, satt jeg i publikum på et Poesidiggarrangement her i Bergen. Poesiens fremtid ble diskutert. Det ble poengtert at der man i de andre skandinaviske landene har hatt en lang og kontinuerlig tradisjon for poesitidsskrift, har det i Norge ikke vært en stabil kultur for det. Med (u)jevne mellomrom har initiativ dukket opp, publisert noen veldig gode nummer, og forsvunnet igjen. Så, hvorfor ikke bare starte et tidsskrift for poesi, tenkte jeg i mars, og la tanken ganske umiddelbart vekk. Det vil si, frem til korona kom og tanken kom tilbake.
Som en som er over gjennomsnittet interessert i poesi, kan det av og til føles som om jeg lever i en annen virkelighet. Jeg kjenner meg ikke igjen i hvordan poesivirkeligheten presenteres utenifra, enten som for smal eller for folkelig, eller for de helt spesielt interesserte. I min virkelighet så er poesien så mangfoldig, den lever og sniker seg inn fra alle kanter. Den kommer seg inn gjennom diktsamlinger, gjennom instagram, gjennom anbefalinger fra andre, gjennom samtaler, gjennom hva jeg selv skriver. Kanskje er blekk bare et forsøk på å lage et sted som kan overraske, som kan presentere poeter, forfatterskap og tenkninger som ikke nødvendig får plass i avisene. Kanskje er blekk et forsøk på å formidle hvor allsidig poesien kan være for oss som er i det?
Hos blekk er tanken ikke å ha temanummer. Ingen av bidragsyterne har fått begrensninger for hva de skal skrive, de skriver det de vil skrive. Hva skjer når det ikke nødvendigvis er aktualitet som er det viktige? Hva skjer når du kan få skrive om akkurat det du vil? Hva skjer med all teksten som aldri finner veien inn i en diktsamling? Nå kan den i alle fall få være med i blekk.
Jeg er så stolt og glad for bidragene som er med i dette første nummeret av blekk, og gleder meg til fortsettelsen. At vi har fått så gode dikt fra Jonathan August Lengali, Priya Bains, Eli Fossdal Vaage og Gunnar Wærness i postkassen, som vi har fått muligheten til å publisere her, gjør meg glad og optimistisk på poesiens vegne. Miriam Myrstad sitt essay om lyren og sammenkoblingen mellom musikk, poesi og minner fikk meg til å tenke på da jeg selv satt og lærte meg The Smiths på ukulele som tenåring, og tok kunstneriske bilder av det via photobooth på dataen og håpet på at en gutt ville forelske seg i meg.
Tusen takk til Kristina Leganger Iversen og Ida Amalie Svensson som har vært med på oppstarten av blekk, og takk til Kulturrådet, Fritt Ord og Bergen kommune for støtte. Hvis du ønsker å bidra i blekk, er vi veldig interessert i alle slags bidrag som på et eller annet vis omhandler poesi. Send en mail til post@blekkskrift.no.
