Hei, Runa! Vil du ikke fortelle litt om diktsamlingen du debuterte med nå i vår, Bois?
Bois er en samling dikt hvor jeget slynges mellom, begjær, ensomhet, kropper, og menn. Jeg har vært interessert i å utforske noen personlige og kjønnede erfaringer som lå i kroppen og under skriveprosessen opplevde jeg at mye av mitt materiale ble en kollektiv erfaring for mange av de jeg omgikks med og i feltet jeg arbeider i, som helt klart ble med inn i redigeringsprosessen av boken. Selv om subjektet er veldig tydelig i bois har jeg tenkt at materialet forsøkte å undersøke strukturer rundt kjønn, makt og det feminine.
Hvordan har prosessen med Bois vært?
Jeg er veldig rotete, så aner ikke når jeg begynte å skrive på manuset som ble bois, og ofte arbeider jeg parallelt på flere prosjekter hvor jeg ikke skiller så mye hva det er til, men da jeg sendte inn manuset mitt var det et langdikt, og jeg har alltid forestilt meg å debutere med noe som var mer maksimalistisk og tettere på det jeg skriver for scene, men på et eller annet nivå tjener formen innholdet i Bois. Erfaringene og tematikken jeg utforsket og bearbeidet ble tydeligere og mer direkte i redigeringsprosessen av diktet/diktene.
Du kommer jo fra scenekunstmiljøet – er det en forskjell for deg når du skriver tekst for scene, og tekst som skal inn i en diktsamling? I så fall – på hvilken måte(r) er det en forskjell?
I skriveprosessen prøver jeg ikke å skille på det, jeg tror det blir best slik, men det er helt klart noen forskjeller når man begynner arbeide konkret mot en bok eller premiere. Når man skriver for scene finnes det en annen henvendelse enn når du skriver dikt, diktet er mer konsentrert og det finnes en del forventninger og konvensjoner til hva diktet skal være og hvordan det ser ut. Det er på mange måter et større rom for å eksperimentere og være sjangeroverskridende i sceneteksten og siden jeg befinner meg i miljøet rundt Black Box i Oslo/Turteatern i Stockholm osv, er det sjelden sterke formelle krav om hvordan teksten skal se ut. Dramatikken har alltid et element av det kollektive, og i det kollektive blir teksten bearbeidet, hvor diktet ofte er veldig fundert i subjektet, de kunne kanskje begge lært litt fra hverandre.
Du nevner jo blant annet Inger Christensen og Friederike Mayröcker som inspirasjonskilder bakerst i boka, og boken virker jo å være i dialog med flere kvinnelige forfattere og kunstnere. Hvordan har det vært å være i dialog med disse stemmene, og hva er det med dem som inspirerer (?) deg?
Jeg tror ikke jeg skriver eller skaper noe i et vakuum og mye av det jeg har lest de siste ti, femten årene har vært kvinnelige forfattere som har endt opp med å bli viktig for meg. Jeg leste nettopp et intervju med den britiske regissøren Katie Mitchell som kun iscenesetter kvinnelige dramatikere og forfattere, og hun snakker om det å skape et mer balansert kulturelt kosthold, det tror jeg var viktig for meg og, jeg hadde lest meg gjennom store deler av den mannlige kanonen når jeg begynte å oppdage Inger Christensen, Friederike Mayröcker og Jelinek og lengselen etter noe annet var stor.Når jeg skriver eller skaper føler jeg meg absolutt i dialog med mange både døde og samtidige og tenker at det ville vært trist om jeg ikke var det. For meg var møte med Inger Christensen enormt fordi jeg ikke hadde lest noe lignende, men estetisk tror jeg at vi er ganske langt fra hverandre, med Friederike Mayröcker tror jeg mer at jeg opplevde å møte et slags fellesskap, hun er både morsom, enormt klok og noen ganger litt vulgær.
Til slutt – hvordan har du opplevd det å debutere med en diktsamling i år?
Har ikke så mye å sammenligne med, men det har jo vært et veldig rart år, og ikke så mange møtepunkter med andre skrivende. Rent politisk blir det interessant og se hva slags ettervirkninger, samtaler vi vil ha, hvordan det vil prege oss kulturpolitisk og hvordan det vil bearbeides litterært utover det som allerede har kommet.