Gratulerer med bok! Vil du ikke begynne med å fortelle litt om diktsamlingen din, INCUNABULA?
Takk for det!
Incunabula er en bok som er krevende å sammenfatte da den var tenkt som et slags «begynnelsesprosjekt» – noe som skulle bli til på det åpne havet så å si, bli til som et språk i det hele tatt. «I begynnelsen var ordet» åpner jo som kjent Johannes-evangeliet i det nye testamentet med. Hvilket også var noe av tanken med tittelen, som har flere betydninger avhengig av kontekst, men kanskje aller viktigst peker mot opphav, fødsel, tilblivelse osv. Kategorier som jo korrelerer med idéen om en debutbok overhodet. Ikonografien er også ganske basal i utvalg: det er mye hav, himmel og hender. Variasjoner av overflatelikhet; repetisjoner, resirkulert billedbruk og lignende har vært virkemidler jeg ville ha inn i boken. Bøker, ja bøkers mening, handler så klart også om trykk, rytme, klang og musikk.
Boken har et «jeg» og «du» som dukker opp med ujevne mellom, men disse er like porøse størrelser som ordene som gir språk til deres beskrivelser og inntrykk. Nå er også det poetiske uttrykket som litterært format best skrudd sammen for å forhandle mellom fremkalling og forsvinning. Alt kan forandres og det man gir kan man også ta tilbake. Poesien har jo det fortrinnet, tror jeg, at den lettere enn prosaen kan problematisere sin egen språklighet.
Men denne boken ville rett og slett bli til tror jeg. Den nesten ekstreme åpenheten som jeg ville ha har hentet mye gammeltestamentlig inspirasjon, og fra det gamle testamentets grenseløse, ekspansive ordforråd. I forlengelsen av det ønsket jeg delvis å utforske muligheten for å stå i det høye språket, som jo langt på vei har ligget i ruiner i nyere norsk poesi – med noen hederlige unntak. Da tenker jeg kanskje særlig på Steinar Opstad og Ingrid Nielsen f.eks. En annen som har gjort dette gjennomført og nyskapende er Yngve Pedersen i «Lysning forelder», en bok jeg aldri kommer til å bli ferdig å snakke om eller lese.
Så selv om boken er romantisk i den mening at den ikke søker noen overgripende, innholdsmessig systematikk, så forsøker jeg også å fange noe mer konkret og partikulært i billedspråket. Som kunsthistoriker er det kanskje fremfor alt det visuelle potensiale i det poetiske, snarere enn det beskrivende, som interesserer meg. At jeg slik sett er mer opptatt av ordenes billedskapende egenskaper enn deres utsigelses- og benevnelsesfunksjon. Incunabula handler derfor – også – om hvordan poesien kan befinne seg på setningsnivå og i de setningsinterne bildene.
Hvordan har prosessen med å skrive boken vært?
Først og fremst intens! Boken ble i hovedsak til på Seeley Library i Cambridge, hvor jeg holder på med en kunsthistorisk doktorgrad. Den vokste egentlig ut av et prosjekt som så dagens lys for ti år siden, da jeg var Skrivekunststudent på Nansenskolen, men lå brakk nesten åtte-ni år før jeg – delvis som en reaksjon på kjedsommelig doktorgradslesning – tok det opp igjen.
Etter disse årene med berøringsangst var reaksjonen temmelig eksplosiv; jeg skrev konstant i ukevis, morgen og kveld, og ut av dette vokste noe jeg opplevde som ett prosjekt. Nå får ofte skrivende spørsmålet om hvilken «type» forfatter de er – analytisk, spontan, konseptuell osv. – og i den grad jeg skulle vurdere egen skriving faller den utvilsomt inn under fanen «intuitiv». Tenkearbeidet gjøres hovedsakelig i forbindelse med lesning, og ikke skriving. Erlend O. Nødtvedt beskriver det i et intervju som en prosess med å finne opp «bussen», og når det er gjort, dvs. grovarbeidet, så er det bare å sette seg på. Så tar bussen deg til mål. Selv om det dessverre ikke er så enkelt, så er den analogien noe som resonnerer med egen tilnærming.
Redigeringsjobben er naturligvis minutiøs og møysommelig, hvor presisjonskravene blir større. Jeg har enormt med respekt for de som tar denne like, om ikke langt mer seriøst enn selve skrivearbeidet. Eventuelt er skillet mellom skriving og redigering en pseudo-distinksjon. At å redigere er en form for skriving. Mange poeter bygger i høyeste grad sin egen poetikk rundt det å fjerne og ta bort. En negativ, Ockham’s Razor-aktig måte å tenke på som absolutt kan åpne opp, men som også risikerer å utarme og tappe språket for kraft. Less er ikke alltid more. Her har jeg for lite skrive-erfaring til å mene noe bastant. Men boken er et resultat av både intervaller og lange, seige økter.
Boken går jo i dialog med poeter som Ann Jäderlund, Gunnar Björling og Tomas Tranströmer. Hva er ditt forhold til disse poetene, og hvordan kom de seg inn i boken?
Man skriver naturligvis ikke i et vakuum, og for min del, som for mange andre, er lesningen en avgjørende og kritisk del av det kreative arbeidet. Språket er et smittsomt og plastisk medium, og mitt eget, i den grad man kan påstå å ha en egen stemme etter bare én utgivelse, trenger det dialogiske, trenger sparringen og kontaktflatene mot andre språk for å bli bevisst på egne grenser. På den måten «Jeg» og «Du» betinger hverandre gjensidig kunne man si.
Poetene du nevner er samtlige svenske eller finlandssvenske, hvilket ikke er tilfeldig så klart. Nå foreligger flere føringer enn utelukkende det svenske, både norske og annen litteratur, men svensk poesi har jeg forholdt meg aktivt til på flere plan. Tranströmer i mindre grad enn de to andre du nevner – han tror jeg bare dukker opp i én referanse – og særlig Jäderlund har viktig for meg siden 18-19 års alderen. Hos henne har vi både denne store stillheten og det tvers igjennom upretensiøse alvoret, som er sjelden kost i dag. Her slåss ordene mot referensialitet og kutyme. De protesterer på en lineær lesning og bærer noe i seg noe som samtidig føles nesten arkaisk gresk og hypermoderne; en helt og totalt umiddelbar samtidighet.
Björling har derimot vært en avstandsflørt på et vis. Et sted hvor den uredde, påkallelende stemmen, som poesien historisk sett er kjent for, bevares. Disse kan så klart tidvis risikere å bevege seg over mot det parodiske, men Björling unngår i all hovedsak det problemet. I stedet finner jeg et forsøk på å etterstrebe en ekstrem, nesten profetisk karisma. Skal jeg være helt ærlig så fulgte jeg ikke Björling-sporet så langt som jeg først ville. Da ting virkelig begynte å ta seg opp, så feiget jeg litt ut. Kanskje motet blir større i en fremtidig bok.
I tillegg har poeter som Fredrik Nyberg og Helena Eriksson vært poeter fra svensk språkområdet jeg har lest nøye. Her er vi nærmere poesien som laboratorium og forskning – dette fokuset som kanskje Henning Bergsvåg og deler av Bergensmiljøet har vært opptatt av i Norge.
Nå kan man selvsagt velge i hvor stor grad disse samtalene skal signaliseres og posteres i det poetiske uttrykket, det være seg som direkte referanser og sitater eller parafraser og nesten usynlige nikk. I boken finnes f.eks. en omskriving av en Tone Hødnebø-formulering. Hvor et «aldri» hos henne ble et «alltid» hos meg. Slike mindre språkspill inni språket krydrer og beriker det intertekstuelle premisset. Etter mitt syn. Enkelte mener nok, og har ment, at det kan bli for mye. Andre igjen hevder at litterære forelegg kun bør benyttes som en scene for ødipale oppgjør – et syn som er noe halvpurilt. Ikke at slike ikke har en funksjon i litteraturen, men med tanke på hvor rikholdig den språklige overleveringen og kolporteringen er, så er det synd å ikke velte seg i den iblant. Eller utelukkende forstå den som et fiendebilde.
diktet mitt har ikke / plass til å bli som / ribbeinsromantikken / i norsk poesi står det jo i et av diktene dine, og jeg ble litt interessert i hva du tenker ribbeinsromantikken i norsk poesi er, og hva du eventuelt står i en opposisjon til?
Jeg må innrømme at jeg smilte litt da jeg leste dette spørsmålet, all den tid det sitatet skiller seg en smule ut i samlingen – og derfor ikke et helt uventet utvalg. Diktet den setningen står i var et som jeg lenge var usikker på. Et som ble omskrevet utallige ganger og som jeg var nær, også utallige ganger, å skrote. Av ulike årsaker. Ved første lesning skiller det seg nok ut i egenskap av den halvpolemiske tonen og ikke minst meta-blikket, som i seg selv kan virke litt splittende, til og med punkterende.
«Ribbeinsromantikken», ja. En kritiker påpekte her en kobling til Endre Rusets debutsamling «Ribbeinas vingespenn», som først etter utgivelsen slo meg, men «ribbeinsromantikken» var ikke ment som noen spesifikk referanse, men snarere enn metafor for en tendens jeg selv hadde observert i norsk lyrikk til å kroppsliggjøre det poetiske blikket. Nærmest til det patologiske. Man snakket ustanselig om «å skrive kroppen», den «kroppslige poesien», «kroppen i språket» etc. til det punktet hvor et slags floskelapparat utviklet seg. Mange dikt (jeg vil bevisst ikke nevne noen navn her) fråtset i beskrivelser av ribbein som penetrerer huden, tunger som rives ut, lunger som punkteres osv. Incunabula har et pek til dette med en ryggrad som «knekker / et sted /under himmelen.» Her var selvsagt tanken å leke med det tendensiøse, samtale med det på et vis. Det jeg har skrevet over er, og var, ikke tenkt som noen direkte kritikk eller refsing i det hele tatt, men snarere en kommentar til noe jeg kanskje opplevde som i overkant formel-preget og gjennomterpet. Og derfor i behov av motspråk og friksjon.
Man kunne også f.eks. hevdet noe av det samme mot den urbant-orienterte Oslo-poesien. (Nå forenkler jeg selvsagt) Hvor en noe gimmick-preget bruk av indre by-referanser og medieteknologisk ironi nærmet seg det skoledannende. Hva Bernhard Ellefsen et sted beskriver som en «trettende urban hipster-ethos». Men at poesien må inn samtidsspråket, agere på og mot det, utvikle det, problematisere det osv. er selvsagt avgjørende. Det er klart Facebook og Instagram og Tinder og vitser og uteliv og hva det nå heter alt sammen også har en plass i språket. (Jeg vil med dette oppfordre Henning Bergsvåg til å igjen vurdere å skrive den definitive utelivsromanen fra Bergen, om ikke det, så i hvert fall utelivs-langdiktet.)
Å si at jeg står i opposisjon blir med andre ord for dramatisk, men jeg tror vi tåler enda høyere temperatur i litteraturdiskusjonen. Ikke minst om poetikk! En kritiker beskrev boken min som «så langt fra Instagram-poesi som man overhodet kommer.» Og det er ingen hemmelighet at jeg har selv orientert meg mer i en bestemt retning i Incunabula. Kanskje nettopp assosiert med deler av Bergenspoesien. Men som sagt, med noen lojale bånd til enkelte Østlandsstemmer.
Hvordan har det vært å debutere i år?
2020 har unektelig vært et annerledes år, et unntaksår rett og slett. Og selv om vi som debuterte i år har fått mye sympati og medfølelse for eventuelt manglende dekning, fravær av lesemuligheter og festivaler osv. må jeg innrømme at det har vært både gledelig og givende. Nå må det legges til at jeg nærmet meg debuten med moderate og realistiske forventninger. Legger vi til at man debuterer som lyriker er det dertil ytterligere forventningsmoderasjon. Men forlaget gjorde, syntes jeg, en utmerket jobb med å avholde enkelte, smitteregulerte arrangementer. Som ikke bare bidro til å levere en følelse av å faktisk være del av noe, men som rett og slett involverte en slags adopsjonsprosess. Brått hadde man en forlagsfamilie og forlagskolleger. Dette har vært en viktig dimensjon i selve debut-erfaringen slik jeg opplevde den. Selv om det ikke kan stikkes under en stol at man gjerne skulle ha fått strøket en skandaløs Aschehougs Hagefest av gjørelisten, og en viss legendarisk julefest jeg har hørt mye godt om i Drammensveien. Men 2021 gir nye muligheter! – heldigvis en liten ekstra perk med å tilhøre Aschehoug forlag. Spread the word.
Utover dette skrives det mye om hvor lite det skrives om debutanter. Og hva gjaldt mottakelse gikk jeg også inn med beskjedent håp. Med tre publiserte anmeldelser så langt (som jeg har fått med meg), nå sist i Klassekampen, så er jeg egentlig mer enn fornøyd. Alt av redaksjonell og kritisk interesse utover dette er som bonus å regne. Men det eneste som er verre enn å bli snakket om, er å ikke bli snakket, som Wilde skriver et sted.
Så er jo 2020 et estetisk pent år å debutere i! Freud publiserte Drømmetydning november 1899, men insisterte på å få 1900 på tittelsiden. Det er klart det ser udiskutabelt freshere ut.
Vil du trekke frem et dikt fra boken din og fortelle litt om diktet og prosessen med å skrive det?
Dette var veldig vanskelig må jeg innrømme, men man må jo velge noe. På s. 25 står diktet:
Jeg tror november var blitt desember
og det fantes så mye fortid her
at fremtiden ikke finnes.
Dette var de vanlige årene.
Også de er vanlige nå
min søsters hår har tørket i solen
stille lynglimt på fjellet
bønn bli øyeblikk
alt bli dag
Dette diktet har noen indre, og, syntes jeg, produktive spenninger som tar opp noe av det landskapet som boken åpner med. Som mange av diktene ble det skrevet raskt, nesten i halvsvime, og ble siden kraftig redigert og strammet til.
Det har forut for diktet vært vinter, fugler som kommer tilbake, snø har falt osv. Her er det vinter igjen. Vinteren blir også på sett og vis årstiden og perioden som støter mot en slags grense, før verden, hadde jeg nær sagt som et mirakel, begynner igjen. Og da har vi egentlig bare fortiden og forholde oss til. Fremtiden forblir mysteriet.
Så dukker en søster opp i diktet. En søster hvis hår tørker i solen. Men om vinteren. Bare her ligger en knute, et bilde, sogar kanskje billedproblem!, som forblir uløst – og dermed levende på et vis. Fra en innledende horisontal og temporal bevegelse ser diktet oppover, noe som også interesserer meg i alminnelighet; det vertikale blikket, skriften som bønn. Uten å være personlig religiøs er det helt klart affiniteter, i mine egne preferanser generelt, men også i Incunabula spesielt, for dette overskridende, halvoppløste vokabularet som den teologiske tradisjonen og det religiøse nomenklaturet har kultivert. Opstad er jo blant mesterne innenfor denne sterkt jordbundne, men samtidig himmelvendte semantikken og en selvsagt samtalepartner, særlig i sluttpartiet. Siste verset i diktet hans «Selvportrett sommeren 2018» fra den virkelig vakre boken En varig lengsel fanger noe av den samme ladningen, og jeg må bare tro at Steinar tilgir meg om jeg siterer: «Da kan den evige dagen begynne, / eller den begynte i går, da min hånd / ble lagt i din, og din fyltes ut i min / og natteluften mild syrin». Måten han sømløst glir fra et slags ubeskrivelig alt og til det helt nære, som i et usynlig sveip, er mirakuløst. Man kan ikke blunke i det diktet.
Så må det legges til, som i en note, at jeg ikke har noen søster. Snarere en lillebror. Søster-figuren inkluderte jeg dog av flere årsaker. Delvis som en motgift mot den tvangsmessig biografifortolkede subjektgestalten i poesien, delvis som et nødvendig bilde. Hva jeg tenker på i førstnevnte er det sterke jeg-et i lyrikken, som nesten uten unntak leses biografisk. Biografisk lesning har jeg egentlig ikke noe særskilt problem med, og det er fascinerende å bevitne den voldsomme renessansen den har fått etter å ha ligget pleietrengende i Norge siden Francis Bulls tid. Men diktet trenger også en frihet, til å tenke og utvide sin egen så vel som forfatterens verden. Søsteren ble for min del en måte korrigere, kanskje protestere på, automatiske, projiserte lesninger av boken.
Som motiv forstått var tanken å konsentrere vinteren som kroppslig bildet. Å finne en forankring i det landskapet som males opp. At kjønnene har et ulikt forhold til håret sitt, eller at håret har, historisk, hatt en langt mer integrert rolle i kvinners fysiske selvforståelse og presentasjon er åpenbart. Og da jeg ønsket dette bildet av det frosne håret, som fryses og samtidig tines av solen, fikk rett og slett det ofte lengre, kvinnelige håret en naturlig plass.
