Vi anbefaler å snu mobilen horisontalt når du leser dette diktet.
Vi har foran og bak, to sider som speiler hverandre.
Dette er felles for oss som beveger oss.
Vi har et filter som skal beskytte hjernen fra blodet.
Dette er felles for oss som er virveldyr.
Vi suger og lekker.
Et tidlig hjerte pumper blod-
lignende væske mellom ytterpunkter.
En tidlig tanke.
Vi har to øyne og ser etter andre.
Vi har to bein, vi kan gå hvor vi vil.
Vi kan kjøle oss ned ved fordampning fra porer i huden.
Vi kan løpe i lengre tid enn noen andre.
Vi har bein som søyler for å holde vekten oppe.
Vi har klør på tærne, men skjuler dem i sko.
Lang nok tid.
Vi forlegger brødet og det ligger og mugner.
Dette er hjernens og kjøkkenskuffens mørke.
Tenk på det som en nødvendighet.
En kvinne løper gjennom styrtregnet med jakka over hodet.
Gjør det virkelig noen forskjell?
Men regnet er vanvittig.
Vi lukker også øynene, holder hendene for øynene, armen for ansiktet, vender oss bort, vrir oss løs og løper unna, i de mest håpløse tilfeller.
En kvinne har løpt alt hun kunne så lenge hun kunne, så sakker hun farten.
Hun fortsetter å gå.
Snart er det bare en varme i kinnene og en hardhet i svelget.
Snart er svetten tørr.
Hun bøyer seg ned og løfter opp en liten krabbe.
Den er lysegrønn og spreller vilt der hun holder den mellom tommel og pekefinger.
Den har øyne.
Så glipper taket, den faller og sprekker mot fjæresteinen.
En gang reiste vi ut i verden, og vi vasket svetten i klart, salt vann.
Den som tenker, er symmetrisk.
Lang nok tid, og vi skal bli til noe annet.
Lang nok tid, og vi skal bli som før.
Lang nok tid, og vi skal klare å stelle oss
og sette på kaffe. Lang nok tid,
og kreftene skal stige opp igjen.
