Til Kristina Leganger Iversen og Camara Christina Lundestad Joof
av Karl Clemens Kübler
Kjære Kristina Leganger Iversen,
Kjære Camara Christina Lundestad Joof,
Dette brevet kommer kanskje litt sent, men etter nesten to år forstår jeg bedre hva som foregikk i meg, da jeg hørte deres oversettelse av Claudia Rankines Citizen på Bergen Litteraturfestival i 2019. Denne opplesningen som siden har ført meg inn i flere spørsmål omkring oversettelsens rolle. I dette brevet vil jeg forsøke å fremlegge mine tanker og de spørsmålene som jeg ennå ikke har funnet et svar på, men som dere – som tekstens oversettere – sikkert har bedre evne til å svare på. Brevet skal være åpent fordi jeg tror at spørsmålene muligens rører ved noe større enn bare min personlig erfaring en februarkveld på litteraturhuset.
Den gangen kom jeg til Bergen som tysk oversetter. Henning Bergsvåg hadde fått i oppdrag å gi ut en antologi om den litterære scenen i Bergen, og jeg ble invitert av ham for å oversette litterære tekster i forskjellige sjangre, skrevet av tolv forfattere fra Bergen. Noen av disse forfatterne møtte jeg på forskjellige kafeer, hvor jeg da kunne spørre dem om deres verk, om meningen med enkelte ord og om deres hensikt med noen raffinerte ordspill. Det var en stor glede å ha mulighet til det. Som dere godt vet skjer oversettelsesprosessen vanligvis under inntrykket av fravær fra den opprinnelige forfatteren og har dermed en distanse til den kulturelle konteksten den er skrevet i. Samtidig måtte jeg innse at spørsmålene mine av og til ikke var tilstrekkelige nok til å opplyse det som var uklart. Kanskje var det ikke en god idé å spørre forfatterne direkte hva et eller annet ord skulle bety. Ofte førte et svar til at flere av setningene i teksten ble til en gåte som ikke kunnes løses. Når jeg spurte om en passasje som var vanskelig til å oversette, begynte de å fortelle om den. Men selve fortellingen deres gjorde vanskelighetene større, det var som om passasjene trakk seg tilbake når jeg forsøkte å gripe dem. Det som hjalp var å høre forfatternes stemmer: Hvordan de snakket, hvordan de uttalte ord, hvordan de ville legge betoningen i en setning – ofte var det stemmen selv som svarte på spørsmålene mine, ikke ordene stemmen brukte.
Men så var det lørdag kveld og jeg satt i publikumet og hørte dere lese opp fra deres gjendiktning av Claudia Rankines Citizen, som bærer den fine tittelen Medborgar på norsk. Jeg kjente boken fra før, den tyske utgaven var utkommet året før, og jeg hadde også sett noen YouTube-videoer der Claudia Rankine leste fra originalen. At begge norske oversettere selv var til stede i Bergen og intonerte teksten taleført på flytende landsmål, fikk langdiktet nå til å tre frem som en arkaisk sang, nesten som noe rituelt. Kanskje var det sånn det hørtes ut da Sapfo oppførte sine nå tapte sanger for 2600 år siden. Opplesningen klarte å tilføye diktets ord noe essensielt, som ofte mangler når en leser poesi i hjemmets stillhet for seg selv: Tilværelse gjennom stemmen; fremkallelse gjennom form. Så å si fantes det alt en ønsker seg av poesien den kvelden. Men denne sjeldne glede av å lytte til to flinke norske oversettere gjøre en gjendiktning levende, var ikke hele erfaringen min. Jeg kunne også fornemme et ubestemt men fundamentalt fravær, en utilgjengelighet, som bare ble tydelig fordi deres opplesning hadde gjort diktet så levende. Hva var det jeg hadde hørt? Rankines dikt? Eller Lundestad Joofs og Leganger Iversens dikt? Og hva er forbindelsen mellom dem?
Jeg skal forsøke å forklare hva jeg mener med dette. Da språket skiftet fra amerikansk til norsk forsvant noen av de særegne implikasjonene i det amerikanske. Ordenes egen historie og den sosiale sammenhengen de er ytret i, all deres ambivalens, måtte nødvendigvis erstattes med norske ord, som bærer på en annen historie og andre implikasjoner – hva som ikke betyr at de er mindre rasistiske. I din egen bok Eg snakkar om det heile tida, Camara Christina – som dere diskuterte på scenen før opplesningen den samme kvelden – blir det veldig tydelig, hvor tett rasisme og språk er forbundet, også på norsk. Jeg, som et hvitt menneske som ikke har gjort lignende erfaringer, tar ut fra din bok (og fra mange andre om temaet), at rasismen får komme til syne på samme måte som poesien: Gjennom språket. Det er umulig å skille den idealistiske drømmen om en kunst gjennom ord fra det motsatte – vold gjennom ord. Og dette klarte dere å fremkalle med oversettelsen og opplesningen deres. Men diktet som denne kvelden plutselig ble til et norsk dikt av to norske poeter forlot dermed også sitt amerikansk skikkelse og opphav: Det engelske språket, imperialismens språk. Det virker banalt å si, men diktet ble satt over, liksom et gods som ble fraktet over Atlanterhavet for å bli integrert i en ny sammenheng.
Ofte måtte jeg tenke på akkurat dette: Det føles som om gjendiktningen fjernes fra originalen fordi diktet på et vis blir til et autonomt dikt på norsk. Deres opplesning fullførte oversettelsesprosessen til det punktet hvor deres dikt ble noe selvstendig, og Rankines dikt forsvant. Det tilhører nok våre grunnleggende forestillinger om en oversettelse og til dens sentrale krav. At oversettelse samtidig er en original og er ikke det, er vel et uløselig paradoks. En kunne bare kastet bort problemet og si at en bare må finne en overbevisende holdning til dette når man arbeider som profesjonell oversetter. Men da ville vi slippe muligheten å sette spørsmålstegn til oversettelse selv. For hva skal oversettelse egentlig? Og hva gjør en, når en oversetter? Deres opplesning gjorde dette spørsmålet synlig for meg uten å gi et svar.
Da jeg kom til Bergen hadde jeg nettopp avsluttet et stort oversettelsesprosjekt om sorg. Sammen med min kollega Clara Sondermann, oversatte jeg Eivind Hofstad Evjemos Velkommen til oss til tysk. Romanen er tung, den handler om et ektepar som mister sin adoptivsønn. Deres sorg speiles i den ukjente nabofamilien, som har mistet sin datter under terrorangrepene i 2011. To døde barn – det ene har mistet sitt liv i en ulykke, det andre er drept og blitt til en del av et nasjonalt traume. Jeg var veldig glad å ha en kyndig kollega ved min side, som kjente teksten godt og som jeg kunne ringe til når jeg var usikker. Vårt arbeide var preget av en fortløpende dialog om romanen, om temaene i den, om figurene. Vi hadde behov til denne dialogen, fordi Velkommen til oss ofte fikk oss til å tvile på vår evne til å kunne oversette denne forbindelsen av individuell og kollektiv sorg. Hvordan skulle vi, som hverken har mistet et barn eller opplevd et terrorangrep, kunne tenke oss inn i figurene? Var det jeg hadde oversatt bare en tyskgjøring av ord? Er sånn sorg universell? Eller er min forståelse og sympati for figurene bare det jeg kjenner fra mine egne omgivelser?
Jeg vet ikke om det sier så mye å sammenligne erfaringen min med å oversette Velkommen til oss til tysk med deres gjendiktning av Citizen. Men jeg ønsker å vite om dere deler ubehaget mitt angående tekstens fremmedhet og oversetterens ansvar. For hva skal det egentlig være, oversetterens ansvar? For meg er alltid det tvilende spørsmålet i rommet, om jeg som oversetter har lov til å lage en oversettelse. Denne tvilen skal ikke implisere at dere ikke burde ha oversatt teksten, nei. Heller ikke at oversetteren må ha gjort seg nettopp de samme erfaringene som forfatteren, noe som er umulig og fører konseptet av å oversette ad absurdum. Det handler heller om formen selv, om oversettelsen forstått som fiksert form, som avsluttet og avgrenset bok, som kan kjøpes og får stå i bokhyllen i flere tiår. Som en hvilken som helst vare i butikkhyllen. Noen ganger føler jeg at visse bøker ikke burde oversettes til et publikum, men at publikummet selv må komme imot det. At de må bevege seg inn i det fremmede språk for å få en forståelse.
I Tyskland kaller man gjerne oversettere for brobyggere, og fremhever deres bidrag til kulturell forståelse mellom de ulike landene. I denne metaforen er de oversatte bøkene mursteinen som gir broen mellom to kulturelle rom stabilitet. Så godt som bildet passer, virker det også altfor tilfredsstillende. Broen eller oversettelsene, forstått som ferdige bøker, får ikke samtalen til å komme i gang. De kan lette veien inn til det andre, til de andre, vise en vei, men kanskje er poenget nettopp ikke å finne en plastret vei foran seg. Når oversettelsen funker for godt på målspråket, kan leserne få inntrykket av å lese et original, noe som ikke har vært oversatt. At målet er å befinne seg i en illusjon hvor en kommer til å tenke at alt er mulig å oversette. Men hvordan skal lesere så anerkjenne det fremmede i all sin fremmedhet? For meg handler oversettelsens idealisme ikke om å føle sympati med en karakter fordi den ligner meg selv eller fordi jeg kan gjenkjenne mine egne karaktertrekk. Det ville være en slags innforlivelse der det andre bare vil bli en gjenspeiling av meg selv, mine interesser og mål. Nei, det handler heller om å finne veien gjennom en mørk skog og møte det ukjente som noe som står overfor meg og som jeg lar være og lar tale for seg selv – nettopp fordi det kan ikke sammenlignes med mine erfaringer. Da jeg bladde i boken etterpå hadde jeg følelsen at jeg burde lese Citizen på den måten. Uten å søke lignende ord på tysk i hodet mitt. Bare se ordene i deres egenrådighet, om og om igjen.
Nødvendigheten av å produsere en tekst og så en bok, et medium som har preget våre forestillinger om oversettelse i lang tid, gjør det nesten umulig å la tvetydigheten og uforståelighet bli værende. Det finnes en deadline, sidene må trykkes, papiret skal holde ordene fast så at de kan ikke byttes etter at de ble trykket. Boken skal holde fast oversettelsen og garantere at den forblir tilgjengelig til leserne og ikke kan endres. Det er ikke den enkle bokens oppgave å aktualisere en oversettelse eller tilby flere løsninger på en poetisk setning (selv om det skjer av og til). Men det kunne hjelpe å drømme litt om hvordan oversettelse vil forene begge deler av paradokset: både bli tilgjengelig og holde på fremmedheten. Hvordan oversettelsen kan bli mer enn en tekst, enn en bok.
Her et tankespill: For meg er drømmen at enhver oversettelse blir til et arrangement hvor det samles mennesker med ulike språkbakgrunn omkring teksten. Forfatteren og noen andre som deler morsmålet møtes med leserne i et rom og så leser forfatteren selv hele teksten høyt, setning for setning. Etter hvert avsnitt skal forfatteren, oversettere og lesere diskutere om ordenes betydning, om alt det de uttrykker på det ene språket, og alt de kan sammenlignes med på det andre. På den måten ville det ikke produseres en tekst, men heller oppstå en langvarig dialog. Mangfoldigheten i et verk ville ikke innskrenkes og forskjellige varianter kunne eksistere ved siden av hverandre. Alt måtte uttales og forhandles i forfatterens og oversetternes tilværelse. Så ville det kanskje hende at man bare kommer seg gjennom en eneste bok i livet sitt fordi tiden er for kort og denne nye formen av oversettelse er så krevende. Kanskje måtte en hengi seg helt til et eneste fremmed språk og en eneste bok, bare for å skape nok rom for denne dialogen.
Jeg forstår altså at dette er en meget upraktisk metode, som vil kreve mye fra den enkelte leser. Dere tenker nå kanskje at jeg bare tuller, men når jeg tenker på å oversette så tenker jeg også at oversettelsen innebærer nettopp dette idealet. At tekster skaper rom til noe fortløpende, en uendelig dialog over språkgrenser. En uendelig spiral som dreier seg og dreier seg.
Alle disse tankene har vært ganske diffuse for meg i løpet av de to siste årene. Men deres opplesning fikk dem til å komme opp fra det mørke og tre frem foran meg. Og for det er jeg veldig takknemlig.
Alt godt
Karl Clemens Kübler
