I drømmen snakker jeg med venner. De uttaler seg om noe som har bekymret meg, de bruker en overbevisende tone, og jeg beroliges.
På et tidspunkt – jeg er kanskje i ferd med å våkne – skjønner jeg at det er en drøm, og dermed, at de er meg. Jeg er skuffet: Jeg vet ingenting om det de har uttalt seg så sikkert om. Det er opprørende.
Jeg betrakter dem og vet at de ikke aner at de er meg, at vi er oss. De tror de er egne personer.
◌
Når jeg skriver, skriver jeg også med dem.
◌
En følelse av at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, hva som skal skje, at hvert øyeblikk er lukket og må rives opp som når man setter tennene i en frukt; jeg flerrer skallet åpent og tar samtidig noe av innmaten ut, med munnen. Jeg vet hva som vil avdekkes der inne, fruktsteinen jeg ikke kan spise, det kommendes totale utilgjengelighet.
◌
Du leser diktene høyt som om du bar en fruktstein i munnen, og når jeg lytter til ordene kan jeg kjenne den i min.
◌
Å puste er å utslette en setning ved å skrive den på ny i overwriting mode.
Å puste er å skrive meg selv inn i virkeligheten ved å skrive meg selv ut av den.
Å puste er å utslette individet ved å hele tiden leve videre i nye versjoner, tilsynelatende uatskillelige fra de forrige.
◌
Å skrive er å gråte foran speilet, forsterke sine åndedrett og observere dem forsvinne i et skarpt lys.
Å gråte er å skrive, fylle materie med farge, væske, bevegelse; la noe synlig bli igjen.
