Hei, Gregers! Først av alt, vil du ikke fortelle litt om diktsamlingen din, Skyggen av et dikt?
Jeg har gjennom alle år vært opptatt av naturvitenskap, teologi og filosofi. Jeg har savnet poesien som forener disse tre lyssettingene vi bruker når vi prøver å betrakte tilværelsen.
Naturvitenskapen har gitt oss en ny og vakker skapelsesberetning; lysfrøet som spirte i uendelig kraft for rundt 13,8 milliarder år siden, litt prosaisk uttrykt som The Big Bang. Jeg har forsøkt å dikte den moderne skapelsesfortellingen inn i den vestlige kulturs grunnfortelling, bibelhistorien. Bibelen, har mer enn vi aner, skapt våre forestillinger om tid, individualitet og valg. Den ligger fortsatt i ryggmargen vår, og preger samfunnet, valgene våre og tankene vi bærer med oss om fremtiden.
Hvordan har prosessen vært med å skrive boken?
Krevende, for å si det mildt. Noe av det jeg skriver om er ubegripelig. I det første diktet prøver jeg å skape et inntrykk av det som var (eller snarere ikke var) før det underlige fenomenet tid oppsto. Tid er materiens skygge, de to henger sammen. Dersom universet er 13.8 milliarder år gammelt, gir det ikke mening å si: «For 14 milliarder år siden.» – Hvordan lager man et «før tid»-dikt som ikke er meningsløst? Jeg holdt på i 10 år med disse diktene, og ble refusert 9 ganger. I ettertid er jeg glad for hver enkelt refusjon. Jeg takker Gud for dem. Som Stefan Zweig sier; «Man lærer å skrive, bare ved å møte motstand.»
Formen i Skyggen av et dikt er jo litt uvanlig – for det første er boka på over 200 sider, og med plasseringen av vers på to til tre linjer som alternerer mellom å være plassert med høyre- og venstremarg, så blir leseropplevelsen veldig glidende, på et vis. Hvordan fant du frem til denne formen?
Boken er faktisk på 296 sider, men de er ikke ferdigtalte slik boksider pleier å være. Når man antar at boken har 200 sider, så er det fordi boken har 200 dikt, hvorav 199 er nummererte.
I det antikke teateret hadde man gjerne to kor stilt opp mot hverandre. Koret til venstre sang strofene, mens koret til høyre sang motstrofene. Mellom stofer og motstrofer vokste dramaet frem som en slags syntese mellom strofenes teser og motstrofenes antiteser. Jeg tror langt på vei det er slik virkeligheten fungerer. Den består av en slags guddommelig dialektikk. Dette har inspirert meg til å gi diktene en visuell, dialektisk form.
Du har jo bakgrunn som blant annet salmedikter og komponist. Hva er forskjellen mellom å skrive dikt og skrive (teksten) til salmer?
Hver gang jeg arbeider med en salmetekst, opplever jeg at salmen er en paradoksal sjanger. Salmen bør langt på vei være forståelig i øyeblikket man hører den. Du får ikke folk til å synge med på noe de ikke begriper. Der ligger paradokset. Gud og eksistensen slik den møter oss, hvem vil si at begge er umiddelbart begripelige? Hvem vil si at denne forbløffende Jesus, uten videre kan settes på en formel med enderim?
Det er annerledes med diktet. Det behøver ikke å være begripelig i øyeblikket. Tvert imot, det insisterer på den langsomme lesningen. Når tiden får virke i mellomrommet mellom ordene, kan diktet gestalte virkeligheter inne i oss vi ikke visste eksisterte. Diktet, slik jeg ser det, er språket for det virkelige. I diktet er det noe som vil fortelle oss alt på nytt.
Hvordan har det vært å debutere med en diktsamling i år?
Som så mange andre, har jeg opplevd at pandemien har satt en stopper for flere arrangementer som var planlagt i høst. Likevel hadde vi en flott lanseringsfest på Sub scene i Oslo den 30. september. Her deltok min dyktige forlagsredaktør Dan Andersen fra Tiden forlag, sammen med min musikervenn gjennom mange år, Hans Erik Schei. Det har vært gledelig å lese gode anmeldelser av boken. Jeg ble en smule svimmel, da forfatter og litteraturkritiker Alf Kjetil Walgermo i midten av desember, trakk frem Skyggen av et dikt som en av årets beste bøker i avisen Vårt Land.
Vil du trekke frem et dikt (eller en passasje) fra boken din og fortelle litt om
diktet og prosessen med å skrive det?
Jeg har tidligere snakket om hvor vanskelig det er å skrive dikt om det som ikke er før skapelsen, før The Big Bang. Derfor gjengir jeg det første diktet i samlingen, diktet uten nummer. Det er uten nummer, fordi det ikke lar seg gjøre å nummerere det som ikke er. Siden skapelsesdialektikken enda ikke er satt i gang, finner man ikke det visuelle dialektiske oppsettet som preger de 199 andre diktene.
Fraværet
av kraften til å være.
En udrømt drøm
om bevegelse
fanget
i mangelen på avstand.
