«Der er altid en hel Del kloge Folk, som, naar en ny Digter dukker op, ikke først og fremst glæder sig ved det, han bringer af gode Ting, men spørger, hvorfra han har dem», skriver kritikeren Carl Nærup (1846-1931) i Skildringer og Stemninger fra den yngre Litteratur (1897). Nærup viser til mottagelsen av Knut Hamsuns første bok, der kritikerne påpekte at debutanten nok hadde lest både Dostojevskij, J.P. Jacobsen og Mark Twain, om ikke enda flere andre forfattere før han skrev sin roman. Men, skriver Nærup, vi kan vel alle være enige om «at det blot vilde være heldigt for alle Forfattere at erhverve sig de tre nævnte Skribenters samlede Verker, naar de efter Læsningen af dem kunde skrive en Bog som Sult»!
Jeg tenker på Nærups ord under lesningen av poesidebutantene fra året som har gått. Hvor de har det de bringer til torgs fra, spør jeg meg stadig, men ikke for å helle kaldt vann i blodet på de inspirerte. Bortsett fra direkte plagiat, er det lenge siden noen norsk dikter er blitt anklaget for å ha lest for mange forgjengere – de fleste av dagens kritikere bekymrer seg vel heller om hvorvidt debutantene har lest for lite, slik Frode Helmich Pedersen skisserte det i en kronikk om selvfiksjon som litterært endetidssymptom[1]. «Det er umulig å lage original litteratur uten å ha inngående kjennskap til fortidens store verker», slår Helmich Pedersen fast i kronikken, og han bekymrer seg for at unge samtidsforfattere bare vil skrive om seg selv: «Når stadig flere unge forfattere mister kontakten med den litterære tradisjonen, hva er da mer naturlig enn å skrive virkelighetsnær prosa basert på egne livserfaringer?»
I poesien står jeget tradisjonelt tett på poeten, til forskjell fra i prosaen. Skillet mellom det virkelighetsnære og det tradisjonsbevisste blir derfor til dels en falsk motsetning her. Men om ikke virkelighetsnærhet som sådan har blitt fremmet som et problem for nyere poesi, har like fullt hverdagsspråk preget mange av diktsamlingene som har kommet ut på 2010-tallet. I 2017 skrev jeg, Ingunn Økland i Aftenposten og Endre Ruset i Dagbladet hver vår kommentar/anmeldelse av årets poesidebutanter, og samtlige av oss tre kritikere var bekymret for hvor like mange av debutantene var i sin tilnærming til poesi. Deres litterære register framstod begrenset, det var som om det hverdagslige språket var den eneste gyldige tilnærmingen. Da Eirik S. Røkkum tok for seg noen av fjorårets diktsamlinger i en samleanmeldelse i BLA 1#2020, ble konklusjonen imidlertid at de fleste av poetene som ga ut bok i 2019 «skriver på sin egen, distinkte måte». Røkkums observasjon stemmer bedre med min generelle oppfatning av norsk poesi. Selv om debutantene i 2017 var skuffende like (og virket skuffende late), blir det hvert år publisert et mangfold diktsamlinger og gjendiktninger. Debatten om Instagram-poesi i året som gikk kunne gi inntrykk av noe annet, men det er ikke kun «nyenkel poesi» som blir lest og utgitt her til lands; norske dikt er langt fra ensartede.
Å skille ut årets debutanter og kommentere dem for seg kan derfor virke tendensiøst. Det har utkommet flere viktige diktsamlinger i år: Caspar André Luggs Mariabiotopene varsler et skifte i et forfatterskap som på kort tid har hevdet seg blant våre yngre lyrikere. Med Velde overbeviser nestoren Torild Wardenær, og ikke minst har Gunnar Wærness publisert roteskuffutgivelsen Å skrive er å be om for mye, en bok som bryter med de nokså inngrodde forventningene om hva en norsk diktsamling (for ikke å si bok) skal være. Likevel er det noe eget med debutantene. De er tross alt poesiens rekrutter! Debutantene fra ett enkelt år sier ikke så mye om hvor poesien er på vei, men det er interessant å lese dem opp mot det allerede eksisterende landskapet, å spørre seg hvem de kan ha lest og hvor de kan ha lært sine kunster.
De elleve poesidebutantene jeg har lest i forbindelse med denne kommentaren er langt mer varierte enn debutantene fra 2017. De fleste av dem lar seg nokså lett plassere blant norske poetiske forgjengere, og samlet lest synliggjør de faktisk noen av de «poetiske skolene» – eller de ulike oppfatningene om hva poesi er og skal være – som finnes i Norge. Et eksempel er en av diktsamlingene som har fått aller mest oppmerksomhet i 2020, og som har figurert på oppsiktsvekkende mange lister over årets beste bøker, nemlig Karoline Brændjords Jeg vil våkne til verden. I Brændjords debut står livet som etterlatt etter en mors selvmord sentralt, men diktene vil ikke målbære sorgens bør med tyngde, isteden er det som om jeget vil lyse opp fortellingen, tilføre den livskraften moren manglet. «Mine ord er lykter, mine fortellinger er lykter. / Mine lengsler er lykter. Jeg er verdens største lykt», slår jeget fast i samlingens første dikt. Brændjords svært betagende debut er utgitt på Kolon forlag, som nærmest kan sies å ha skapt flere egne linjer i norsk poesi. Poeter som Steinar Opstad, Tone Hødnebø, Øyvind Berg og Cecilie Løveid har alle samarbeidet tett med Kolons tidligere forlegger Torleiv Grue, antagelig den viktigste poesiredaktøren i Norge i nyere tid. Brændjords samling føyer seg fint inn i dette selskapet; jeg tror alle poesikjennere som plukker opp denne samlingen ville kunne gjenkjent den som en bok fra Kolon, selv uten forlagslogo på omslaget. Særlig Opstad synes å være en sentral forgjenger for Brændjord, som også til en viss grad tar i bruk et religiøst billedspråk. Kombinasjonen av et saktmodig, men samtidig vitalt temperament, samt forkjærligheten for høystemt patos, er felles for de to. Begge er poeter som står i en modernistisk tradisjon, og som forholder seg aktivt til den. En større lesning av Kolon-poeter som Brændjord og Opstad, samt blant andre Hødnebø, Katrine Heiberg og Anne Helene Guddal, tror jeg dessuten ville kunne avdekket et særpreg i selve setningskonstruksjonene; uten å kunne gå videre inn på det her og nå, vil jeg påstå at det finnes en Kolonsk setningsstruktur!
Også Lukas Rotevatn, som debuterer med Det høres alltid ut som om det regner når jeg er med deg, og Simen K. Nielsen med samlingen INCUNABULA, må sies å sokne til en (post)modernistisk poesitradisjon. Begge disse samlingene er typiske debuter fra unge, ambisiøse menn, for ikke å si HF-studenter. Ikke dermed sagt at de er dårlige – å være ambisiøs er jo alltid bra! Nielsens dikt er, som Morten Langeland påpeker i sin anmeldelse av boka i Klassekampen, fulle av allusjoner til både norske og skandinaviske poeter; iblant er nikkene kanskje også ment som stikk. Nielsen selv skiller seg likevel ikke nevneverdig ut, faktisk er det mer som om poeten selv forsvinner her, i denne drøvtyggingen av alt fra Olav Nygard til Tor Ulven og Ann Jäderlund. I Det høres alltid ut som om det regner når jeg er med deg er ikke henvisningene like mange og enerverende, men Rotevatns største valgslektskap viser seg i formuleringene og måten han bruker motsetninger på. I mangt og mye minner debuten hans om Rune Christiansens poetiske forfatterskap. I et intervju med Rotevatn i Dagsavisen 25. august avsløres det dessuten at dette slektskapet ikke bare er valgt – Christiansen er faktisk poetens egen far!
Den såkalt «nyenkle poesien» er selvsagt også representert blant årets debutanter. En av dem, Alexander Fallo, er allerede svært kjent som Instagram-poet; Fallo har over mange år publisert korte, men temmelig flatt formulerte på sosiale medier, der han har en stor følgerskare. Diktene i debutsamlingen, du fucker med hjertet mitt nå, skiller seg formmessig ikke voldsomt fra de korte Instagram-diktene Fallo er kjent for. Men som helhet forteller du fucker med hjertet mitt nå en lengre historie; iblant er språket også noe mer ambisiøst enn i skjermsnuttene. Likevel har Fallos forlag, CappelenDamm, valgt å ikke melde samlingen på kulturrådets innkjøpsordning. Forlaget har antagelig valgt å la være å melde på boken fordi de anser risikoen for avslag som stor. Fallo har en følgerskare som kan sikre at utgivelsen vil selge, og derfor kan forlaget likevel forsvare utgivelsen økonomisk. Avgjørelsen er interessant fordi den kan skape en presedens for ikke å melde på titler forlagene mener risikerer ikke å bli innkjøpt – i seg selv er det ikke noe nytt, men dette har ikke vært vanlig i poesien, som tradisjonelt ikke er noen kommersiell sjanger. Vil en slik praksis i så fall skape et nytt skille mellom kunstnerisk ambisiøs poesi og poesi som er mer kommersielt innrettet? Poeter som Brændjord, Rotevatn og Nielsen har ikke mye til felles med Fallo eller den mestselgende Instagram-poeten Trygve Skaug. Dersom dette skillet også ble institusjonalisert, ville vi kanskje bli spart for debatter som Instagram-poesi-diskusjonen som gikk i ulike medier, særlig BLA, i år. Etter min mening ga denne debatten et feilaktig inntrykk av at norsk poesi er dominert av Instagram-dikt, når disse i virkeligheten neppe spiser av den kunstnerisk ambisiøse poesiens midler eller lesere.
Kari Anne Bye, som debuterer med samlingen Eg et før eg kjem, og Ida Frisch, som gir ut langdiktet Kjære Grønland, tilhører også det nyenkle – eller, kort sagt, mer prosaiske – sjiktet av årets debutantpoesi. Eg et før eg kjem er en fortellende diktsamling som beskriver samtidens datingliv med Tinder, mens Kjære Grønland er et sørgebrev om klimaendringer, skrevet til isøya i nord. Disse er typiske Flamme forlag-utgivelser, kunne man kanskje sagt, og med det ment at de er holdt i den lettfattelige stilen Flammes diktutgivelser er blitt kjent for. Men både Bye og Frisch er utgitt på andre forlag. Betyr det at poesi der ujevn høyremarg er det eneste tegnet på at det man leser faktisk er dikt, fortsatt er i ferd med å bre om seg? Eg et før eg kjem er innkjøpt av Kulturrådet, mens Kjære Grønland ble såkalt «nullet», altså avslått på innkjøpsordningen.
De resterende fem debutantene plasserer seg litt ulikt i landskapet mellom Brændjords høypoetiske stil og Fallo, Bye og Frischs enkelhet. Endre Tveits Blø meg sakte ut skildrer sorg og ensomhet, man følger eg-et på vandring i et bylandskap. Tveits billedspråk er ofte så velkjent («kroppen min er som ein / ubåt på havbotnen») at jeg mistenker ham for ikke helt å være seg bevisst hvilken tradisjon han skriver seg inn i. Der er Runa Borch Skolsegs Bois tydeligere; også Skolseg tematiserer depresjon, men der Tveit henfaller til klisjeer, snur Skolseg oftere om på vante forestillinger. Solen, som særlig i vitalismen ble sett som et symbol for livskraft, settes i sammenheng med galskap og undergang i Skolsegs dikt. På elegant vis brukes tematiserer hun også feminisme gjennom solmotivet. Det vitalistiske sporet i Bois minner om Dagny Juel, men Skolsegs poesi kan iblant også sende tankene til den tidlige Eldrid Lundens skarpe blikk.
I Ole-Petter Vaatens bygdeskildringer i En av tingene ved mitt hjemsted lar Vaaten billedspråket mime bygdelivets kulisser og rekvisitter. Vaaten dikter med motorolje og kjettinger, men også dette er dikt som er mer opptatt av å fortelle enn å vise. Et av diktene er tilegnet Levi Henriksen, og det er vel nettopp en slags skittenrealistisk bygdeblues som driver Vaatens poesi.
Helene Hovden Hareides debut, Butikksongar, oppholder seg også i bygda. Samlingen er sentrert rundt en dagligvarehandel, men her følger vi ikke ett, men flere ulike dikter-eg: å la diktsamlingen bli en slags flettverksfortelling framstår såpass friskt at jeg blir påminnet hvor sterk normen om dikter-jeget står i poesien. Hareides stil kan iblant minne om Ruth Lillegraven, som også har skrevet om andres skjebner, blant annet i samlingen Manilahallen (2014). Men Hareide er bedre på å unngå klisjeer enn Lillegraven, og hun lar menneskene i Butikksongar tenke utover Norges grenser. At priselastisitet og veien eksotiske frukter tar til butikkdisken er tenkt inn i Butikksongar, gjør samlingen mindre traust enn den kan virke ved første øyekast. Den mest særegne debutanten fra 2020 må nok likevel være Gregers Lundh, som gjenskaper kristendommens kosmologi over 200 sider i samlingen Skyggen av et dikt. Lundh er også den som for meg er vanskeligst å plassere, for selv om den kristne tro absolutt har gjort seg gjeldende innenfor norsk poesi, er jeg selv ikke spesielt bevandret i forfatterskapene til poeter som Jan Jakob Tønseth eller Arnold Eidslott.
Er det egentlig så viktig hvor diktdebutanter plasserer seg, og hva det de skriver eventuelt ligner på? Denne typen forsøk på linjeopptrekkinger – tegnet med bred pensel her, det skal sies – tydeliggjør hvem og hva som danner skole i norsk poesi, hvem som leses og hvem som oppfattes som relevant. Jeg tror ikke de nevnte poetene selv vil si at de tilhører noen gruppe, men det er likevel ikke helt fjernt å snakke om for eksempel en Kolon-skole, en Flamme-skole eller kanskje en Trondheim-skole med Wærness-elever, i norsk poesi. I møte med debutantene kan man også spørre seg om disse diktsamlingene fremstår utpreget norske – hvordan ville en samling av årets skandinaviske poesidebutanter til sammenligning sett ut, ville poetene da vært gjenkjennelig som norske, danske og svenske? Alle som skriver, skriver i gjenklangen fra andres ord, men hvor god hørsel har vi egentlig når vi vender øret mot tradisjonen? Er det de nasjonale forventningene til diktet som gjelder, og hvem bryter med dem?
Spørsmål, samtaler, diskusjon – alt dette er essensielt for å holde den litterære kulturen i hevd. Hvor diskusjonene om poesi skal føres offentlig, er imidlertid fortsatt et åpent spørsmål. Det foregår selvfølgelig en løpende samtale i akademia, på poesifestivaler og poeter og kritikere imellom, men behovet for større plattformer er skrikende. Derfor er jeg takknemlig for at også Blekk på sitt vis er en av årets poesidebutanter, og for ryktene om at ytterligere to nye poesi- og poesikritikk-tidsskrifter skal starte opp det kommende året. Å invitere nye poeter inn i ringen, slik Blekk har gjort i denne utgaven, er viktig og gjevt – men å utvide ringen er kanskje enda viktigere.
[1] Aftenposten, 13.12.16.