Jelena Sjvarts: to dikt og en introduksjon

Jelena Sjvarts  (1948–2010)

Jelena Sjvarts var på 70- og 80-tallet russisk undergrunnpoesis ubestridte bad girl, en litterær virvelvind i det uoffisielle diktermiljøet i Leningrad, hvor hun tilbrakte mesteparten livet. Moren var teaterviter, og hun tok et par teaterfag på universitetet, men kjedet seg og fullførte aldri. Tilknytningen til sceneverden kommer til uttrykk i hennes hang til en form for poetisk buktaling. Bestefaren ble skutt under Stalins utrenskninger. Hun møtte aldri sin far, som var historieprofessor i Kiev. Hun hadde heller aldri noen fast jobb, men livnærte seg stort sett på å oversette teaterstykker. Sjvarts havnet ofte i trøbbel, til og med i offentlige basketak, og hadde et turbulent privatliv. Hun var et null av et menneske foruten sine dikt, ifølge henne selv, diktene var det eneste som betydde noe. Frem til perestrojka, mellom 1975–85, ble hun med få unntak, da under pseudonym, kun utgitt i undergrunnskanaler (samizdat) i Sovjetunionen. Hun kom på trykk i utlandet i 1978. Først mellom 2002–08 kom hennes samlede verker i fire bind ut i Russland, like før hun døde av kreft i 2010.

Diktene kretser om planter, dyr, gud, blod, kosmos, mytologiske monstre, fremsatt med arkaisk intonasjon og religiøs skaperkraft. Hun dyrket motsetninger, lys og mørke, gammelt og nytt, kunstig og naturlig: «Jeg er en komplisert person. Mitt ubevisste er som hos et menneske i et stammesamfunn, min bevissthet er middelaldersk, mitt blikk på verden barokt.» Hennes favorittpoeter var futuristene Khlebnikov og Majakovskij. Hun skrev knapt om kjærlighet, men elsket den erotiske kjærlighetsdikteren Aronzon. I motsetning til hans suggererende monotoni har hun derimot en eksplosiv stil, med raske skift og skiftende rytmer. Hun skriver på rim og mestrer alle metrikkens mørke kunster. Sjvarts har en klar tilstedeværelse i egne dikt, et tydelig men stadig muterende litterært persona.

Hennes poetiske verden rommer et utall mytologier, selv om den kristne ruver høyest. Sjvarts er slik sett en utpreget åndelig og metafysisk poet, men også grenseløs, utemmet og grotesk. Hennes signaturdikt, «Blomsterbeist» (rus. “Zver’-tsvetok”), trekker veksler på den jødiske Kabbalah-tradisjonen med livets tre som utgangspunkt, før den vikler seg videre inn i St. Petersburg-myten: tanken om at Peter den Store hadde grunnlagt en diabolsk og naturstridig by, en trassig steinkonstruksjon bygget på en sump, en by kjennetegnet av mørke smug og kriminelle bakgater, hjemsøkt av oversvømmelser og ulykke. Elena arborea, Sjvarts’ alter ego i form av en plante, kanskje et tre, vokser i det høye nord, i dette ugjestmilde klimaet.

Mursteinshager og steingresset minner om Peters iskalde by hugget i granitt, en krysning mellom en kunstinstallasjon og viltvoksende kratt. Alle forsøk, som beskrevet i Pusjkins Bronserytteren, på å temme de djevelske og kaotiske naturkreftene – gjenspeilet i «Blomsterbeist» som en sky av insekter og vann ­– er håpløse. Sluttproduktet hos Sjvarts er ikke et overjordisk mytetre, hvis forgreininger fører til en opphøyet sjelelig tilstand. I stedet får vi en monstrøs hybrid, et plantebeist, hardfør og tilpasset de brutale omgivelsene i nord, Leningrad, Sjvarts egen hjemby.

Treet er et tilbakevendende motiv i Jelena Sjvarts’ poesi. Visa versa lot hun ofte menneskekroppen fremtre som en sjel, et ord som fikk henne bannlyst i det sovjetiske sensurapparatet.

«Arboretkatedralen» (rus. “Arborejskij sobor”) fanger hennes visjonære treskapninger i desto større fylde. Sobor betyr på russisk både katedral og konsil. Tittelen er dermed tvetydig: enten tenkt som et gudshus, en katedral i tre, som en stavkirke, eller som en ekklesiastisk synode, et møte for de geistlige trærne som har stimlet sammen for å drøfte sjelelige spørsmål. Diktet er en form for endeløs besjeling, en samlingsmetafor som sprenger tid og rom. Kirken og kirkelyden er ett, en arkitektonisk koloss som blir ensbetydende med menigheten, et levende og pustene vesen som samtidig rommer mange vesener, som treenigheten selv, en vandrende og mælende skog. Naturen har gjenerobret menneskets kulturelle (nat)urrom. Eller vi kan tenke oss den posthumanistiske skogen som et slags teatersett, rykket opp og menneskeliggjort, som i Shakespeare’s Macbeth.

Som kjent kommer skogen gående når enden er nær. Skogen har rykket seg selv opp ved roten og vandret av sted, mens himmelen har krøllet seg sammen i en papyrusrull. De radikale trærne kan melde at universets evige lover er opphevet, hele verden er satt fri: Himmelen gjør som den vil, fiskene babler i vei, løvet på trærne utånder et sukk idet det faller til bakken. I Jelena Sjvarts’ økolitterære kirkerite lever naturens sykluser side om side med endetiden.