ESTETISK SYNERGI, ØKONOMISKE FORUTSETNINGER OG OM Å HA ØYEBLIKKET HOS SEG
Jeg har lenge sett på Gunnar Wærness som en fellesskapsgenerator. Gjennom sitt virke som poet, som gjendikter, som redaktør og skrivelærer skaper han, og har skapt, rom og entusiasme rundt poesi for en etter hvert svær mengde med skrivende. Wærness debuterte i 1999 med diktsamlingen Kongesplint, som han fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for. I fjor kom hans hittil siste diktsamling, Kosmos’ beibi. De siste gangene jeg har møtt Gunnar har han snakket mye om forfatterrollen, om fellesskap og om skriving, og dette i intervjuet, som fortoner seg mer som en samtale, snakker vi om hva det vil si å være poet i dag, hva slags forhåpninger som finnes for fremtiden. Jeg begynner med å spørre om generasjoner.
Eira Søyseth: I arbeidet med BLEKK har jeg lurt på hva som skjer når yngre poeter snakker om fellesskap med poeter fra andre generasjoner, og her sitter vi nå, foran hver vår datamaskin og skal snakke om det. Det virker som det før var noen klare linjer mellom generasjoner og fellesskap; at man kunne snakke om å være den nye vinen, eller en del av profilgenerasjonen. Men jeg vet liksom ikke om det finnes på samme måte i dag?
Gunnar Wærness: Det der tror jeg er veldig ulikt fra generasjon til generasjon, og jeg tror det har mye å gjøre med selvbildet til forfatteren– individ versus lagspiller. Det individuelle perspektivet var mye sterkere før, og nå har fellesskapet blitt cluet. Den gamle kunstnerrollen har ligget for lenge på lagring og har begynt å lukte umami. Dessuten må det legges til: Det er alltid lettere å definere slike kategorier i ettertid.
ES: Jeg tror også at det kan henge sammen med at de økonomiske vilkårene for forfattere er annerledes nå. Når Bokklubbene var på sin høyde, kunne du jo bli millionær hvis boken din ble valgt til månedens bok. Det var kanskje et marked som hadde Top dog-er, og du kunne forestille deg å bli det? Innen poesien i dag vil jeg ikke være top dog, og har aldri hatt noen ambisjoner om å bli det. Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan det skulle sett ut en gang. Det finnes liksom ikke en figur som Jan Erik Vold som blir allemannseie i det poetiske landskapet i dag.
GW: Jeg tror ikke det virker som at folk helt vet hvor offentligheten begynner og hvor den slutter. Top dog i poesifeltet er Trygve Skaug. Hvis vi definerer det som å få budskapet sitt ut og operere i en interaksjon mellom Instagram, merchandise, aviser, platemarked, media, så er det Trygve Skaug. Da er det han vi skal lære noe av, hvis vi skal bli noe. Han har jo sikkert lært av Rupi Kaur. Nå har jeg ikke studert diktene hennes i detalj, men jeg har bladd i bøkene hennes og det er jo sånn som du kunne ha skrevet på veggen på et spa. Du er fin. Du er bra. Du er best. Øyeblikket er bedre enn fortiden. Fremtiden er enda bedre enn øyeblikket. Jeg kunne sikkert diktet opp halvparten av det her på stående fot. Og det er det folk vil ha. Akkurat som de vil ha Grandiosa og chips.
ES: Jo, men så kan jeg også bli litt irritert over folk som tenker at Trygve Skaug liksom truer poesien. Det vil jo være som at en jazztrompetist føler seg truet av danseband. Vi holder jo bare på med ulike ting.
GW: Det er bare å stresse ned med det. Han jobber jo han og får til å holde seg i offentlighetens fokus. Det er hans fortjeneste, kudos til ham som får det til å fungere. Ingen hard feelings på det, bare så det er sagt. Men det er én type virksomhet, og den virksomheten som vi snakker om er smale snevre poeter. Da er vi inne på temaer som stipender, statsstøtte, hvordan man forholder seg til å samarbeide, og klare å opprettholde korrespondanse, med institusjoner og tidsskrifter og den øvrige offentligheten. Og den er ganske sammensatt. Det finnes overgrunn og undergrunn og mellomgrunn og rikskringkasting. Så når Jan Erik Vold og gjengen klarte å bli kjendiser så kan nok det i større grad forklares ut ifra hvordan medielandskapet så ut da, enn poesiens plass i seg.
ES: Når jeg har snakket med deg i det siste, og sett deg offentlig, så har du snakket og skrevet mye om forfatterrollen, og jeg er interessert i hvordan din tenkning rundt forfatterrollen forholder seg til de andre fellesskapene. Altså, poet til poetfellesskap eller poet til tekstfellesskap, eller musikkfellesskap?
GW: Ja. Skal vi begynne med å definere fellesskap? Hvordan definerer du fellesskap? I relasjon til det å drive med poesi, så har vi et utgangspunkt.
ES: Jeg tror det finnes mye idealisme i mitt fellesskapsbegrep. Men på et helt konkret nivå, så er det at jeg sitter med andre poeter og snakker om poesi utenfor en scene.
GW: Ja, private fellesskaper, rett og slett?
ES: Ja, eller det trenger ikke å være like konkret som det helt private. Jeg har tenkt mye på energien som finnes i å samle sammen folk som bryr seg om det samme. Jeg opplever at det etter covid-pandemien har vært mindre vilje hos litteraturarrangørene til å satse på smale arrangementer, og at det er færre poeter i omløp. Mye av arbeidet med Blekk handler for meg om å se hva som skjer hvis vi er mange som samles, og det kan jo skje på scenen også, men ja, poenget er vel: Hva skjer hvis vi åpner opp hodene våre, liksom. Samtidig finnes fellesskapet virkelig i skriften. Men jeg vet ikke, vi lever i en crazy ass tid der så mange samfunnsmessige utfordringer avkrever et individuelt ansvar; klimakrisen reddes ved at du resirkulerer og spiser mindre kjøtt. Alt det ansvaret blir pålagt individet, når det er fellesskapet som kan gjøre noe med disse tingene på ordentlig. Så min fellesskapstenkning er også virkelig knyttet til å forestille seg hva vi kan få til hvis vi gjør noe sammen. Ikke bare optimaliserer oss selv, står opp klokken fem for å meditere. Hvordan definerer du fellesskapet?
GW: Fellesskap kan være en opplevelse av at du møter noen som uttrykker ting du selv bare halvt har tenkt, på en måte som gjør at du kjenner det igjen. Både som ditt eget, samtidig som så annerledes at det er noe du helt og holdent ønsker å utforske og komme nær. Det kan man jo i litteraturen. Jeg tenker at litteraturen i det store er et idealisert fellesskap mellom lesere og skrivere. At møtet i leseakten ligger kimer til et fellesskap. Men det er et idealisert og veldig tynt utspredt fellesskap. Følger man den tankegangen kan man jo si at internett er et fellesskap fordi alle kan snakke med alle, og det opphever avstander. Da blir begrepet litt for løst. Rent praktisk tenker jeg at det å finne andre folk som du deler interesse med er et avgjørende fellesskapsbegrep. I alle fall for forfattere. Det er kanskje særlig viktig i startfasen, i de første ti årene av ens litterære liv. Avgjørende fordi det muliggjør ens egen eksistens i litteraturen. For litteraturen er både en bransje og en samhørighet. Den delen av litteraturen som helt åpenbart er en bransje er konkurransebasert og hensynsløs fordi det handler om å komme seg frem og komme seg på topp. Hvem vil ikke være en vinner, liksom? Derfor trenger man også en motbevegelse i litteraturen, men det må være noe som er ute i en verden, som er IRL. Jeg har jo skippet alt som har med sosiale medier å gjøre for noen år siden fordi jeg rett og slett ble rar i huet av det.
Men de litterære fellesskapene er også problematiske fordi de slipper noen inn og holder andre ute. Blant de fra min generasjon, som debuterte mellom 1995 og 2003, var det en følelse av at man skulle være forsiktig med å være for høylytte med å proklamere sitt fellesskap som en funksjon av den kunsten man drev med. Altså, man gikk ikke ut og kalte seg surrealister eller futurister eller modernister. Fokuset var mer på at vi skriver – vi er interessert i å skrive, vi er glade i litteratur og ønsker å drive med det. Det var mer sosiale fellesskap og mindre estetisk fellesskap. Vi hadde jo hørt skrekkhistorien om surrealistbevegelsen, der alle til slutt var utmeldt eller ekskludert, bortsett fra André Breton, fordi han hadde så strenge ideer om hvordan det skulle være. Da er det jo ikke et fellesskap lengre. Kunstbevegelser som futurismen og surrealismen ser jo ut som fellesskaper i anekdoten, men delvis kaller vi det bare det fordi det er litteraturhistoriske begreper. Dette får bevegelsene til å se mer sammenholdte ut enn de egentlig var. Litteraturhistorisk sett så har det lønnet seg å være en del av en bevegelse. Bare tenk på OULIPO-bevegelsen. Det er knapt en jævel som sitter og leser dem som gruppe. Folk leser kanskje George Perec, folk leser kanskje Jacques Roubaud, men de leser dem som enkeltforfattere. Selve OULIPO-bevegelsen nevnes uforholdsmessig mye i forhold til hva den produserer av lesemøter. De hadde den klokskapen eller frekkheten som krevdes for å kalle seg det der og si at dette er det vi driver med. Men hvor nøye var de med å drive akkurat med det som definerer OULIPO?
….. 9 sider til med intervju er mulig å lese i Blekk: Poesi i villniset. Bestill den hos Tekstallmenningen her
