Å KOMPLEMENTERE KJØTT
Til Eira og Priya og alle poeter som får oss til å snakke sammen
“[I]f you can hear it you can have it.”
Dizzy Gillespie
Når jeg skriver dette, sitter jeg på forskjellige kafeer i skvis mellom to svære klumper av tid. Den første er en tørrklemt oppmerksomhet som pasifiserer meg fullstendig, nå oppunder nasjonaldagsmåneden mai med en krampaktig feiring av et halvt ansikt; den halvdelen som ikke vil erkjenne at det profiterer på folkemord og klimakrise. Den andre klumpen består av blokader, demonstrasjoner, allmøter, lesning, seing seing seing; et folkemord skjer i sanntid på Gaza og ethvert forsøk på anstendig moral blir tiet ihjel. Jeg klarer ikke å sitte i mitt eget hjem for lenge, de to tidene blir sterkere da og jeg sitter igjen med en følelse av at jeg ikke har mye igjen av min tro på menneskers evne til å kommunisere med hverandre. Samtidig er det alt jeg har igjen.
Hvis man skal prøve å si noe om hva diktning er for en selv, tror jeg på å være ærlig om sine egne preferanser, å legge kortene på bordet. For et års tid siden skulle jeg og Priya begynne på et større redigeringsarbeid; et prosjekt hvor vi gjendikter poeter fra hele verden, med særlig fokus på det globale sør geografisk, og samtida temporalt. Jeg tenkte det kunne være lurt å finne ut av hva mine favorittpoeter hadde til felles, for å få øye på mine egne begrensninger i møte med andres poesier. Jeg leter opp notatboka fra den tida og finner fort:
BENDIKS ØNSKEPOET (1/5/23)
Poeten …
… begynner fra et punkt hvor hen ikke vet hva som skal kommuniseres/er usikker på om kommunikasjon i det hele tatt er mulig.
… lager en scene/et felt/et rom hvor denne usikkerheten kan utspille seg. Hen gir meg følelsen av at hen vet akkurat hvordan denne scenen/dette feltet/rommet ser ut.
… innfører et element av sjanse/tilfeldighet; hva som helst kan skje som hen ikke kjente til fra før.
… erkjenner at dette er dét alt handler om, akkurat nå. Alle de største følelsene er til stede, alt det største alvoret, og de er (ifølge poeten) tilgjengelige for alle.
… vet at alt er alvorlig, men at ikke alt er farlig. Også det latterlige er alvorlig. Det minst alvorlige i verden har en skjebnetyngde kun forståelig for Gud.
Preferansene har helt ærlig ikke endret seg mye på dette året, jeg syns lista fortsatt fremstår som representativ. Men det er noe pinlig avslørende ved å åpenlyst annonsere sine estetiske tilbøyeligheter på denne måten. Jeg føler meg mindre, og det samme skjer hver gang jeg publiserer eller leser opp mine egne dikt. Det er flaut å være poet, sett fra mennesket Bendik sitt synspunkt. Allikevel klarer jeg ikke å la være, hva er det Gunnar sier, å skrive er å gi etter for fristelsen? Hva er det som frister? Det frister å korrigere, legge til, utvide, omskape, endre. Hva da? De ontologiske antakelsene vi kaller virkeligheter, våre egne vaner, kollektive kognitive dissonanser; oljefondets falske aura av uskyld, maskinell maskulinitetsforståelse (my dick is a stick), fjordbunnens fotoskjønnhet, den hvite verden, den norske utvandrermyten, postkortets bakside, ja faen heller, jeg driter i om det er flaut. Jeg får bare skamme meg (“[j]eg skriver for å få tanken til å skamme seg”, skriver Tone Hødnebø), det er viktigere ting i fore.
Det tidligste ønsket mitt om å skrive handlet om eskapisme, å stikke av fra der jeg befant meg. Kort tid etter kom ønsket om et litterært fellesskap, eller et fellesskap generelt, tror jeg. Jeg opplevde at verden forandret seg etter hvert som jeg fikk nye måter å språklegge den på, og jeg ville ta del i denne magien sammen med andre. Hva var det som skulle forene oss? En felles forståelse av at verden er et sted som forandres og forstås gjennom hvilke ord vi bruker til å benevne den, og hvilke fortellinger vi skapte av disse ordene. Jeg fikk senere en idé om at det var en måte å leve på som var utømmelig, at jeg kunne holde på med det i år etter år uten å stivne. Det var et mysterium, jeg ante ikke hvordan man kunne gjøre på en god måte, alt kunne skje.
For å oppnå dette hadde jeg en internalisert idé om at dette krevde en viss dannelse. Jeg visste ikke hva ordet innebar helt konkret — det var noen vestlige forfattere som man bare måtte lese. Men nå tenker jeg at det bakom lå imperativer som jeg aksepterte som a priori sanne. Jeg har ingen eksempler på hvordan disse ideene havnet i meg, men imperativene var det jeg nå vil kalle urmodernistsjablonger; sannhet, kompleksitet, intellekt, nakenhet/oppriktighet, formutvidende, og — mest av alt — den universelle menneskelige erfaring (her må jeg gi en shoutout med motsatt fortegn til kritikeren i Weekendavisen som mente at det universelle menneske hadde dårlige kår i dansk litteratur i 2024.) Disse “dydene” lærte jeg meg å maskere i et sett med estetiske normer: sparsomhet, antipatos, ruiner, fragmentering. Jeg lærte meg å herme disse, for å delta i det jeg opplevde som et reelt fellesskap.
Når jeg nå ser tilbake på dette, merker jeg at ordet dannelse allerede da kjentes tomt ut, nesten hevdet — en middelalderruin av et ord. Vi gikk dit noen ganger fordi det hadde en sjarm, men det var ikke levelig å bo der, ordet hadde ikke tak og trekken gjorde deg sjuk. Bruker vi i det hele tatt dette ordet nå? En eller annen arbeidsdisiplin, ja, men aldri ordet dannelse. Vi tenker nok fortsatt i liknende baner, vi har en viss idé om en kulturell kanon, men for meg kjennes disse ideene høyst utbyttbare. Har vi oppgitt “dannelsen” som ideal? Har vi gjennomgått et godt gammaldags generasjonsskifte?
Ja og nei, tenker jeg nå.
Ja, fordi ideen om et felles referanseverk kun basert på vestlig kuratert litteraturhistorie er en dårlig idé. Ja, fordi “verdenslitteratur” er en antikvitet fra åttitallet, av samme grunn som “world music” er det: det utelukker brorparten av menneskelige erfaringer oppigjennom historien her på kloden når man enten utelukker dem helt fra samtalen eller plasserer dem i en haug som heter “resten”.
Ja, fordi jeg tror mye av det man leste var noe man burde huske for å kunne delta i dette fellesskapet, og fordi våre mnemoniske egenskaper nå ser annerledes ut fordi vi har muligheten til å outsource så mye av dem til mobiltelefonen, denne magiske hukommelsesprotesen, vår tids evige torarull.
Alt dette er selvfølgelig opp til diskusjon. Men jeg opplever at vi lever i et tidsskille hvor det kan være fruktbart å snakke sammen om hva man tenkte før versus hva man tenker nå. Jeg tror at den største litterære ideen som nå sklir ned i skuffa vi kaller “overtro” er universalismen, altså at det finnes en måte å skrive på som er allmenngyldig, en dårlig forkledd eurosentrisme. La oss ta live a ren, en gang for alle, den største livsløgnen.
Det jeg heller tror mange tenker nå er: Med alle verdens grusomheter, hvordan kan man skrive? Adorno stilte jo sitt berømte spørsmål post holocaust, det samme gjelder både nå og tidligere: hvordan skrive dikt etter folkemordet på palestinerne, hvordan skrive dikt etter folkemordet på Herero og Nama-folket, hvordan skrive dikt etter atombombene, etter syfilis-anstaltene i Vest-Australia, etter folkemordet på urfolkene i Nord-Amerika, på tutsiene, på armenerne, etter holocaust?
Dette er reelle spørsmål. Jeg (og flere andre) har prøvd å forholde meg til dette og det jeg tidligere har beskrevet, gjennom å se på det å skrive som magi.
Magi, driver vi med det? Ja, det gjør vi vel. Det er det mest direkte jeg kan tenke meg. Jeg ser på magi som all handling som fører til en eller annen immateriell endring, om enn det er gjort med eller uten vilje. Et eksempel er verbal vold: jeg kaller deg idiot, en liten rotte, det får deg til å føle deg annerledes (presumptivt verre, men en fornærmelse fra en idiot er vel et komplement?) Dårlig magi, rent etisk, altså. Et annet eksempel: vi utfører sivil ulydighet for palestinernes sak, som øker hvor stor plass saken opptar i både direkte rammede og forbipasserende sin bevissthet. Litt bedre magi, vil jeg hevde. Enda et eksempel, mer poetisk: for to setninger siden, omtalte jeg bevisstheten som noe med begrenset plass, altså en beholder som tømmes og fylles. Gjentatt mange nok ganger vil man begynne å forholde seg til sin egen bevissthet som om den var en beholder, kanskje noe som man kan tømme og fylle etter eget forgodtbefinnende.
Hva kan magi gjøre? Det samme som poesi kan gjøre, tror jeg: å lage annerledes. Og hva innebærer “annerledes” om ikke at ens eget jeg kan være annerledes, at det som skjer med deg kan gjøre deg annerledes. Denne tråden av lys som trekker deg inn i verden gjennom din evne til å bli annen. Dette er den sanne magien; annerledes fører til annerledes, og vice versa.
… og så videre. Men slutten da, kjære leser, jeg føler meg ikke tilfredsstilt og det gjør kanskje ikke du heller. Det minner om å ikke ha muligheten til å erindre etter en hendelse, en reise for eksempel, hvor man haster videre til et nytt gjøremål uten at det forgagne har senket seg ned i forestillingsevnen, reisen eksisterer kun som et kutt i fingeren. Man må komplementere kjøttet med årsaken til at vi alle sitter her:
MULIGHETEN. Muligheten, potensen, ladningen, forestillingen, bevisstheten, drømmen om at alt kan være og alt kan bli annerledes! Muligheten som har holdt oss i hånda og lyst med lykter foran oss helt siden vi sank ned i livets leire: Muligheten som leder oss inn i annerledesheten, hvor menneskebarnet ikke slår sine livsfeller ihjel, hvor sorgen bykser seg ut i det åpne som ei solsikke, hvor sangen er loven og dansen er dyden. Og det beste av alt er, som en kjær magiker fikk vite av et besøkende spøkelse: “Any cunt could do it.” Det krever alt du har, men du har det allerede.
