Grammatikk er å lære seg reglene, poesi er å bryte dem.
Jeg husker lærerens stemme som dikterte ord som: «apparat, nettopp, kanskje».
Jeg likte lyden av ordene, den harde eller bløte klangen når læreren gjentok dem.
Ordene åpenbarte seg. De var abstrakte, utvendige, inderlige, konkrete,
vakre og brutale, varme eller kalde. Og ordene hadde farger, som flagg eller bannere.
Det gjaldt å stave ordene riktig, finne ut av sammenhengen mellom lyd og bokstaver.
Kanskje lysten til å gjøre noe mer med disse ordene oppsto i denne situasjonen.
Ikke skrive riktig, men feil, og et ønske om at hvert ord kunne
bli til setninger, og flere verdener kunne utspille seg som på en scene
eller i en drøm der språket ble uforutsigbart og dynamisk.
For hvis språket er automatisk, er vi ikke lenger mennesker,
bare maskiner. På den ene side kan jeg ta meg i å lengte etter et språk
som avskriver det menneskelige, der alt kan telles og måles, men som en poet skrev:
«Det finnes ingen ord for alt» (Laura Riding).
På den annen side leter jeg etter åpninger i språket som viser til noe menneskelig,
avvik eller feil eller misforståelser.
Denne motsetningen mellom det som kan registreres,
og det som unndrar seg, var det som fikk meg til å skrive.
I et dikt skrev jeg: «hva finnes det mest av, setninger eller tall?»
Poesien nærer seg av et paradoks, en slags merkelig ambivalens til løgn og sannhet
der det er nødvendig å mistro ordene, og samtidig tro på dem.
Språket kan være manipulerende, et uttrykk for makt;
i den politiske retorikken og i det instrumentelle språket,
og også i det private. Men poesien undersøker kontinuerlig
hva slags menneskesyn som ligger bak ord og begreper–
for det gjelder å se ut gjennom øynene, og forsøke å
glemme seg selv for noe annet. *
* EN FOTNOTE
Som epigraf i Nedtegnelser (2008) hentet jeg et sitat fra et dikt av Veronica Forrest-Thompson:
«Hånden skriver/ den skriver ikke fordi jeg vil/ men fordi jeg vil/ det hånden skriver.»
I en fotnote bakerst i boken skrev jeg følgende: «Jeg beveger en blyant/ eller trykker på tastene/
og tenker på hva som blir til overs/ i et menneskes liv/ og alt det som ikke kan sies/
på noen annen måte./ Hånden skriver ikke fordi jeg vil/ men fordi jeg vil det hånden skriver/
i en brøkdel av et sekund/ å elske én er å elske alle.» Et dikt snakker til et annet dikt,
og mer enn tusen tanker strømmer gjennom bevisstheten i løpet av noen få sekunder, men
håndens bevegelser er for langsomme til å skrive ned alt. Det skjer en utvelgelse i tankene,
enkelte ord tvinger seg fram og blir til setninger, og den ene setningen følger den andre.
Å dikte er et forsøk på å skape en orden ut ifra kaos. Er det en fotnote, eller et dikt,
jeg vet ikke. Det er for å si noe annet enn hva jeg ville sagt høyt til en annen.
Det er i det minste en bemerkning, eller et tillegg som kan leses inn i en poetisk sammenheng.
For hva blir til overs i et menneskes liv? Dette diktet ble til overs. Det er mye annet som blir
til overs. En setning eller noe man kan angre på som står der. Det gjelder å sette et personlig
avtrykk i språket. Kunsten er både å vise og skjule seg, tilsløre og avsløre,
og i poesien er dagligspråket og det kunstferdige språket i en konstant forskyvning. **
**I boken «Poetic artifice» (1978) av Veronica Forrest-Thomson skriver hun om det
paradoksale i at vi har det samme språket for fakta og det vi forestiller oss, og videre:
«Et dikt er et utsagn om den ikke-verbale ytre verden, ved å få kunstgrepet til å virke
naturlig».
